Foto: utklipp av privat video
Onsdag 12. august flyttes deler av asyldebatten under Arendalsuka fra stortingspolitikere og organisasjoner til menneskene som selv bor i mottak.
Medlemmer av beboerrådet ved Framnes asylmottak på Jeløy skal møte stortingsrepresentantene Isak Veierud Bush fra Arbeiderpartiet og Erlend Wiborg fra Fremskrittspartiet.
Temaet er hverdagen mens en asylsøknad behandles – og hva som skjer når ventetiden strekker seg over måneder eller år.
– På ubestemt tid venter de
Frelsesarmeen, som arrangerer samtalen, beskriver en hverdag der mennesker først kommer til Norge med håp om trygghet og en ny start.
Deretter begynner ventingen.
– På ubestemt tid venter de. Og venter. Og venter.
For enkelte kan prosessen ta lang tid før de vet om de får opphold eller må forlate Norge.
I mellomtiden skal hverdagen leves.
Beboerne må forholde seg til andre mennesker på mottaket, lære norsk, håndtere økonomi og helse og forsøke å skape en form for normalitet samtidig som selve framtiden er uavklart.
220 plasser på Jeløy
Framnes asylmottak drives av Frelsesarmeen på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet, UDI.
Mottaket ligger på Jeløy utenfor Moss og har kapasitet til 220 asylsøkere og flyktninger.
Det åpnet i august 2023 i lokalene til tidligere Jeløy Folkehøgskole.
Ifølge Frelsesarmeen skal mottaket være et midlertidig og trygt botilbud fra mennesker kommer til Norge og fram til de enten blir bosatt i en kommune eller får avslag og må reise.
Beboerne har selvhushold, og mottaket tilbyr blant annet oppfølging knyttet til helse, skole, fritidsaktiviteter og frivillighet.
De fleste voksne deltar også i norskundervisning og obligatoriske informasjonsprogrammer.
Lærer norsk uten å vite om de får bli
Et av paradoksene Frelsesarmeen vil løfte fram, er norskopplæringen.
Voksne asylsøkere i mottak får norskopplæring, og UDI opplyser at målet er at de skal lære nok norsk til å kunne klare seg mest mulig på egen hånd. Men mens de lærer språket, kan de fortsatt vente på avgjørelsen som bestemmer om de faktisk får bygge et liv i Norge.
Dermed oppstår et spørsmål som beboerne selv kan gi et langt mer konkret svar på enn politikere og direktorater:
Hvordan påvirkes motivasjonen til å lære et nytt språk når man ikke vet om man får bruke det i landet?
For noen kan norskundervisningen gi struktur, kontakt med andre og en følelse av framgang. For andre kan langvarig usikkerhet gjøre det vanskeligere å se et mål med innsatsen.
Det er denne spenningen arrangementet under Arendalsuka ønsker å synliggjøre.
Ikke alle får arbeide
Arbeidslivet er en annen sentral del av ventetiden.
Asylsøkere kan ikke automatisk begynne å jobbe mens søknaden behandles. De må ha en midlertidig arbeidstillatelse.
For å få en slik tillatelse stiller UDI flere vilkår. Som hovedregel må søkeren blant annet ha gjennomført asylintervju og kunne dokumentere identiteten sin med gyldig pass. Enkelte grupper kan ikke få midlertidig arbeidstillatelse.
Det betyr at noen beboere kan arbeide, mens andre må stå utenfor arbeidslivet gjennom hele eller deler av ventetiden.
UDI beskriver selv at enkelte mottaksbeboere arbeider, mens andre deltar i frivillighet og aktiviteter på mottaket eller i lokalsamfunnet.
For mennesker som ønsker å komme raskt inn i samfunnet, kan manglende arbeidsadgang gjøre ventetiden enda mer passiv.
Hva gjør ventingen med håpet?
Frelsesarmeen legger ikke bare opp til en diskusjon om saksbehandlingstid. Organisasjonen stiller et mer grunnleggende spørsmål: Hva skjer med mennesker når de over lang tid ikke vet hvor livet deres skal fortsette?
Beboerne møter Ap og Frp
Under arrangementet skal beboerrådets medlemmer møte to politikere som representerer partier med ulike posisjoner i asyl- og innvandringspolitikken.
Arbeiderpartiets Isak Veierud Bush og Fremskrittspartiets Erlend Wiborg deltar i samtalen, sammen med undervisningsansvarlig og kapellan Monica Runar fra Framnes asylmottak.
Petra Brooke fra Frelsesarmeen leder samtalen.
Det gir beboerne anledning til å stille spørsmål direkte til politikere som er med på å bestemme rammene for norsk asylpolitikk.
Men møtet kan også snu den vanlige formen på asyldebatten:
I stedet for at politikere diskuterer hva som er best for asylsøkere, må de svare mennesker som selv lever under reglene.
