Tre kompiser og drømmen om frihet

– A Happy Day kan betraktes som en fengselsfilm, en deadpan-komedie, poetisk surrealisme og en kjærlighetshistorie, sier Hisham Zaman
Foto: Lukasz Zamaro
Hisham Zaman kommer ut med sin nye film «A Happy Day». Dette er hans modigste og mest kunstnerisk ambisiøse film til nå.

Med prisvinnende og kritikerroste filmer som Før snøen faller (2013) og Brev til kongen (2014) har Hisham Zaman blitt en av Norges mest anerkjente filmskapere. Forventningene er derfor betydelige i forkant av hans tredje langfilm, A Happy Day, som treffer norske kinolerreter denne høsten. Han er kjent for filmer som utforsker temaer knyttet til migrasjon, identitet og tilhørighet. A Happy Day er ikke noe unntak. 

Handlingen utspiller seg på et asylmottak i isolerte og iskalde omgivelser i Nord-Norge, der de tre tenåringene Hamid, Aras og Ismail venter på å bli sendt ut av landet når de fyller 18 år. Sammen bestemmer de seg for å rømme fra mottaket, over et høyt fjell som ruver over horisonten. Men når en av guttene forelsker seg i rebellen Aida, blir både vennskapet og rømningsplanen satt på prøve. 

Alvorlige og viktige temaer

Til tross for sitt alvorlige tema, preges A Happy Day av bekmørk humor, surrealistiske scener og en poesi som er plantet i både manuset, fortellerrytmen og det storslåtte visuelle uttrykket. 

– Da jeg pitchet ideen til min venn og samarbeidspartner Kjell Ola Dahl, beskrev han den som «Kafka møter Beckett i et Edvard Munch-bilde». Som filmskaper er jeg opptatt av å gi rom til det brutale, det komiske og det absurde, sier Zaman.

Videre sier han:

– Humor er et sterkt våpen og et middel som fiksjonen trenger. Tematikken må tas på alvor, men vi må aldri være redde for å bruke humor. Vi er nødt til å kunne le midt oppi det hele. 

Hashim Zaman tar sats og oppsummerer prosjektet:  

A Happy Day kan betraktes som en fengselsfilm, en deadpan-komedie, poetisk surrealisme og en kjærlighetshistorie – ikke bare mellom Hamid og Aida, men mellom guttene. For meg er det først og fremst det siste.

Resultatet er en film som er absurd, tragisk, varm og morsom på en gang.