Foto: Grazyna Skarpås
- Provoserer for samfunnsendring - 02.10.2018
- Flere innvandrere stemmer Ap - 15.08.2017
- Mener hijaben misforstås - 23.05.2016
I rommet, der Shwan Dler Qaradaki og jeg treffes, står en seng, flere kunstdekkede arbeidsbord, det finnes et knøttlite kjøkken med vask og noen lave vegghyller. Kunsten er stort sett i form av tegninger. Dem gjenkjenner jeg fra filmen hans Salte Kyss.
Mens han koker vann til kaffe, blir jeg oppmerksom på at vannkokeren står på gulvet. Det er det eneste stedet den får plass. I dette rommet hadde ikke hvem som helst klart å jobbe.
Fra Qaradak-fjellene
Qaradaki ble ferdig utdannet som kunstner 2009 i Norge. Han har også en kunstutdannelse fra Sulaymaniya, en by i Irak med kurdisk flertall.
Kulden kjentes mye verre enn hva jeg var forberedt på.
– Faren min hadde andre planer for meg. Han ville at jeg skulle følge i fotsporene hans og bli politi, forteller han.
Allerede i sin barndom betraktet den unge Qaradaki seg selv som en tegner. Qaradaki husker at han tegnet mye og at han tegnet det han så mest, nemlig kuer. Familien hans kommer fra en landsby i Qaradak-fjellene, i den sørlige delen i Kurdistan, Irak. Det er der han har etternavnet sitt fra.
Kunstneren har byttet etternavnet sitt for å minnes stedet han stammer fra. Han besøkte ofte tanten sin og hjalp henne og søskenbarna sine med å passe gården familien drev. Det er noen av de beste minnene han har fra barndommen, forteller han.
– Mine søskenbarn var som brødre og søstre for meg. Vi vokste opp sammen, sier han.
Spor etter minner
Mannen bærer på tunge minner, som han selv kaller dem.
– Alt jeg har opplevd, har etterlatt spor i mitt minne, forteller Salte Kyss-produsenten.
Han husker alt han opplevde. Noen av minnene har til og med blitt klarere med årene som har passert, hevder han.
– De sniker seg tilbake i hukommelsen, selv om jeg har fortrengt dem. Jeg ville glemme de stygge bildene som har festet seg i hjernen min. Jeg ville glemme alle de falne, alle de sårede, alle konfliktene og dilemmaene som oppsto under flukten, sier han.
I filmen Salte Kyss blotter produsenten sin egen historie. Der fremkommer lidelsene en flyktning går igjennom. Produsenten legger ikke skjul på de fysiske og mentale lidelsene han fremdeles bærer på minnene av.
Sansenes styrke
Duften av fersk kaffe spres i rommet. Kunstneren puster inn og minnes duften av hjemmelaget tradisjonell mat fra landsbyen sin. Den matglade kunstneren forteller om lengselen han har etter kurdisk mat.
– Jeg kjenner duften av nybakt nanbrød i tennor, sier han med et smil om munnen.
Tennor er en leirovn som brukes i landsbyer i Irak. Kunstneren hevder at ingen brød er bedre enn tennor-brød. Han er takknemlig for at det finnes kurdiske restauranter på Grønland som lager brød som ligner. Han fant restaurantene med bruk av den forsterkede luktesansen sin. Qaradaki passerte tilfeldig en av de bortgjemte kurdiske bakeriene på Grønland, forteller han.
– Luktesansen min fikk meg til å stoppe og kjenne etter det herlige minnet jeg har fra hjembyen min i Kurdistan, Irak, sier han.
Qaradaki mener at han har blitt flittigere til å bruke sansene, og forklarer at det henger sammen med opplevelsene av krig, fattigdom, flukt, frykt og ensomhet. Flere av de gode minnene har hjulpet ham gjennom ensomheten han møtte i Norge.
– De vonde opplevelsene har ikke bare etterlatt seg minner man vil glemme, påpeker han.
Han minnes sin mor og snakker om styrken hun har gitt ham. Hun skjulte tårene hun ufrivillig felte da de tok farvel før flukten hans. Men han visste at hun gråt fordi han smakte tårene da han kysset henne på kinnet, forteller Qaradaki. Derfor fikk filmen hans tittelen Salte Kyss.
– Moren min forberedte meg på utfordringer jeg kunne støte på under flukten, men hun fikk meg også til å tro at jeg kom til å overleve reisen, sier han.
Uforglemmelig kulde
Noe Qaradaki trodde han var godt forberedt på, var kulden moren hadde sagt han ville møte i fjellene mellom Irak og Tyrkia. Han forteller at han aldri kommer til å glemme den erfaringen han gjorde.
– Kulden kjentes mye verre enn hva jeg var forberedt på. Jeg var usikker på om jeg kom til å klare reisen.
I det han nevner kulda han ble utsatt for, minnes Utrop-journalisten en scene fra filmen der produsenten selv bærer fortellerstemmen:
Hovedpersonen er på vei mot et bedre liv, fra Kurdistan, Irak gjennom Tyrkia til Europa. Han oppholder seg i en større gruppe med flyktninger. De vandrer i en flokk. Fortellerstemmen beskriver ei ung dame, med navnet Perwin. Hun bærer en baby under flukten. Hennes ektefelle fortelles det også om. Likevel er det Perwin som vinner seernes sympati. I en av scene henvender hun seg til hovedpersonen i filmen, Qaradaki. Hun trygler om hjelp.
– Bær ungen min med videre, ber hun.
Hun har mistet styrken til å bære babyen selv. Hovedpersonen kjenner frykten og angsten bre seg i kroppen. I scenen forteller han at han nekter fordi han selv var sliten. Men dama gir seg ikke. Hun truer ham med å forlate spedbarnet på stedet dersom han ikke tar over.
Perwin nevnes i flere scener. I en av scenene der det er natt, tåkete og iskaldt kjemper hun mot utmattelsen. I flokken blir de enige seg i mellom om å holde seg våkne. De advarer hverandre mot å lukke øynene for å hvile. Dersom øynene lukkes, kommer de til å sovne i kulda og aldri våkne igjen.
Midt på denne iskalde natten står flyktningene i fare for å oppdages av tyrkiske grensesoldater, og de må dermed fortsette videre med det samme. Ikke alle fortsetter reisen. Noen av dem som faller i søvn, våkner aldri igjen.
Krigs-lyder er ille nok
Utrop fikk tilsendt kun deler av filmen.
– Hvorfor sendte du meg ikke hele filmen?
– Det var del II av filmen jeg ikke sendte. Den viser jeg ganske sjeldent fordi den inneholder sterke scener, forteller han.
Qaradaki forteller at i filmens del II presenteres bilder av drepte barn under Al-Anfal, folkemordet i den kurdiske byen Halabja.
– Scenene kan være veldig sterke for noen. For mange som har opplevd krig kan tematikken bli så sterk. Under Salte Kyss-turneen møtte jeg mange reaksjoner fra elever som selv har opplevd krig. De har sin bakgrunn i Palestina, Afghanistan og Kurdistan. De blir helt knekt når de ser filmen, fordi bildene vekke minner de selv har fortrengt. I tillegg hører de lyden av sirener og bomber. Disse lydene i seg selv vekker krigsminnene en har. Noen elever ha valgt å lukke øynene for å unngå scenene, men til ingen nytte. De hører jo uansett bakgrunnslyder fra krig og lidende stemmer. Nå velger jeg å sette filmen på mute når jeg viser den, ellers advarer jeg publikum mot sterke scener.
Farlig tomrom
– Når du først har fremkommet stoppestedet, tror du at alt vil roe seg ned. Jeg fikk en ro inni meg, og den roen etterlot seg et tomrom. Med det tomrommet begynte jeg å tenke og undre på alt. Men så ble jeg angrepet av stillheten som fremkalte minnene.
Kunstneren forteller at han ble dårlig.
– De minste opplevelsene kunne minne meg om en hendelse jeg ville glemme. Det kunne være utseende, duft, eller en vilkårlig stemme, forteller Qaradaki.
Men i stedet for å la dem dominere den mentale helsen hans, lot han minnene dominere sitt kunstneriske arbeid. Han fortalte minnene gjennom bilder. Qaradaki bearbeidet minnene gjennom kunsten.
Ikke bare har han brukt minnene til å produsere et kunstnerisk verk. Han har også styrket identiteten sin.
Shwan Dler Qaradaki (36)
