Foto: flickr.com
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
- Europarådet og FN protesterer mot Storbritannias Rwanda-plan - 24.04.2024
- Nylansert rasismeveileder fremmes som kunnskapsverktøy - 24.04.2024
Etter 1814 kom vi til å bygge en helt ny hovedstad utenfor den gamle i Kvadraturen, men en hovedstad som for første gang siden 1380 var for en selvstendig nasjon, argumenterer han i sitt essay, trykket tidligere i år i Aftenposten nettutgave.
– Tiden var full av politiske forsetter, selvstendighetsinstitusjonene skulle synliggjøres i stein. Det var behov for storting, høyesterett, universitet, teater, og slott. Slottet var det første de nye stortingsmennene vedtok bygget, faktisk lenge før man klubbet oppføringen av et parlament. Merkelig kan man si, for en nasjon med en grunnlov som vingeklippet kongemakten. Men etter Eidsvoll var slottsbygningen blitt et symbol på selvstendigheten mer enn en luksusbolig for en hersker. Nå hadde vi en egen konge, som riktignok var svensk, men i Norge var han norsk.
Norsk slott, dansk arkitekt, franskfødt konge
Slottet ble bygget av Hans Ditlev Franciscus (H.D.F) von Linstow. Og det var Linstow som i 1838 foreslo en byplan som siden har styrt Oslos utvikling helt frem til nå, ifølge Thiis-Evensen.
– Grunnrisset besto av en firkantet sentralplass omgitt av tette kvartaler som ble knyttet til Slottet med strålegater som sprang rett ut fra Slottsbalkongen: Karl Johans gate i midten, St. Olavs gate skrått mot nord og den senere anlagte Haakon 7s gate skrått mot sør. Selv om kongeboligen ikke lenger lå fritt ute på landet, og byen og folket kom faretruende nær, ble planen øyeblikkelig godtkjent av Karl Johan. Sikkert også fordi den franske generalen gjenkjente stjernemotivet fra maktarkitekturen i sitt hjemland Frankrike.
Les hele essayet her
