Det svarte blikket

Forfatter Sarah Smith Ogunbona debuterte med romanen Globus i 2020.
Foto: Isak Martinsson
Hvordan kan litteraturen frigjøre seg fra stereotypier?
59Shares

I forbindelse med svart historiemåned arrangerte Deichman et møte med forfatter Sarah Smith Ogunbona, skuespiller Kingsford Siayor, forfatter og samfunnsdebattant Nina Bahar og Louisa Olufsen Layne, postdoktor i engelskspråklig litteratur ved Universitetet i Oslo. På scenen delte de erfaringer og reflekterte over minoriteters rolle i litteraturen.

Incentiv fra forlagsbransjen

Forlaget Samlaget og Norsk barnebokinstitutt henvender seg nå direkte til minoriteter. I høst har Samlaget spesifikt oppfordret minoriteter om å søke plass på forfatterskolen deres.

– Målsettingen er å skape et større mangfold og å motivere flere til å delta i den offentlige debatten, skriver forlaget på bloggen sin.

Norsk barnebokinstitutt tilbyr stipend til søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten eller Latin-Amerika.

Stereotypier

Alle kunstnere kan oppleve å bli satt i bås, men for forfattere med minoritetsbakgrunn er spørsmålet mer komplisert. En av paneldeltakerne, Nina Bahar, uttrykte det slik i et essay publisert i Vinduet:

– Jeg er redd for å være en såkalt innvandrerforfatter som kun skriver om innvandrerrelatert tematikk, samtidig som det nettopp er det jeg gjør, det er det jeg får en invitasjon til å gjøre.

Å skrive erfaringsbasert kan være en måte å komme opp og frem på som melaninrik forfatter i dagens norske litterære landskap, men det personlige har også omkostninger.

Sarah Smith Ogunbona, som debuterte med romanen Globus i 2020, reflekterte over hvordan yrkesvalget som flyvertinne til hovedpersonen preget verket.

– For meg ble det helt naturlig at hovedpersonen skulle ha mange av de samme ordinære referansene innen sminke og skjønnhet som meg, nettopp fordi jeg ikke orket å google meg frem til hvordan hvite mennesker vasker og børster helt rett hår. Jeg tenkte det ville gjøre det lettere for meg.

Men det innebar en annen utfordring.

– Da kunne jeg ikke unngå at hovedpersonen noen ganger møter, ikke nødvendigvis store problemer, men friksjon i hverdagen som flyvertinne for hovedpersonen. Hva betyr hudfargede strømpebukser? Ingen tør å svare hvit. Om hovedpersonen skulle vurdere dette ville det ikke være plass til å skrive om det å være flyvertinne. Dermed malte jeg meg på en måte inn i et hjørne.

Bestillingsverk fra forlagsbransjen?

Sarah Smith Ogunbona avviste at forlaget har presset eller hintet om at hun skulle skrive en innvandrerroman. Men forfatteren innrømmet at hun noen ganger har blitt overrasket over publikums reaksjon av boka.

– Det handler nok om forventninger og hva man tror at boka skal handle om. Det er som om dette laget med utenforskap ikke finnes når folk har lest boken.

Ifølge Nina Bahar handler det også om sjanger.

– Det er mye verre å skrive kronikker enn andre typer tekster. Da blir man møtt med mange utropstegn.

Stolthet og fordom

Majoritetens blikk oppfattes tidvis som nedlatende med oppfordringer om å være stolt.

– Hvem har sagt at jeg ikke er stolt over å være bakgrunnen min? Det jeg har sagt er at jeg er lei av at samfunnet leser meg gjennom hudfargen min.

Samtidig anerkjenner hun fordelene og mulighetene dette gir for å se samfunnet med  andre briller.

– Det er en styrke og det er ikke sikkert at jeg hadde vært like interessant om jeg ikke hadde hatt denne erfaringen.

Litterære valg

Mulighetsrommet for minoriteter er også stort, understreket Louisa Olufsen Layne. Å kunne skrive “fritt” handler om å ha flere alternativer.

– Det kan aldri være et valg hvis man ikke er bevisst på hva man har tilgjengelig. Uansett hva man velger, er det viktigste at unge mennesker i dag har reelle alternativer. Valget står ikke mellom å være en innvandrerforfatter eller en kul, autonom forfatter. Det er et altfor enkelt syn på litteratur.

Ifølge litteraturprofessoren bør fokuset heller ligge på hvordan man skape nye eksentriske regler, avant garde og nye litteraturteorier.