Forstår ikke hva legen sier

– Graden av religiøsitet kan være avgjørende for om en diabetespasient faster og i hvilken grad de følger legemiddelbehandlingen, sier Else Lydia Toverud, professor emeritus i samfunnsfarmasi. (Illustrasjonsbildet)
Foto: Alex E. Proimos
– Manglende språkkunnskaper blir ekstra utfordrende hvis du er rammet av en sykdom som krever stor egeninnsats som diabetes, sier Else Lydia Toverud, professor emeritus i samfunnsfarmasi.
0Shares

Hun snakker til en sal av helsearbeidere ved Oslo universitetssykehus. Seminaret heter «Kunnskapsrik og trygg i møte med minoritetsspråklige familier».

Professor Toverud er invitert til å fortelle om utfordringer ved legemiddelbruk hos ikke-vestlige innvandrere, først og fremst hos pasienter med diabetes. 

Arvelig disponert for diabetes

– Flere innvandrergrupper har en svært høy forekomst av diabetes, sier Toverud. Hun understreker at årsaken ikke bare ligger i kosthold og livsstil, men like mye i disposisjonen til å få sykdommen. 

Bortimot 30 prosent av pakistanske kvinner i Oslo har diabetes, i all hovedsak type 2, som også er det man regner at 90 prosent av diabetespasienter i verden lider av. Til sammenligning har cirka 4,7 prosent av den norske befolkningen diabetes.  

– Den store andelen av denne typen pasienter gjør at det er utfordrende for helsepersonell å få gitt forståelig og viktig informasjon om blodsukkermåling, legemidler, kost og mosjon, for å hindre senkomplikasjoner, sier Toverud.

Manglende norskkunnskaper

Nettopp denne informasjonen kan være vanskelig å få frem dersom pasientene ikke kan norsk eller ikke kan lese og skrive. Da kan også mangel på tallforståelse være en del av bildet, og det blir vanskelig å måle blodsukkeret på egenhånd.

For å håndtere sykdommen på egenhånd, trenger de også informasjon om selve sykdommen og hvilke komplikasjoner den kan føre til.

– Diabetes krever stor egeninnsats av pasientene. For å håndtere sykdommen på egenhånd, trenger de også informasjon om selve sykdommen og hvilke komplikasjoner den kan føre til.

Fastleger i innvandrerbydeler

– En god del av de ikke-vestlige innvandrerne kommer fra områder hvor analfabetisme er utbredt, sier Else Lydia Toverud, professor emeritus i samfunnsfarmasi.
Foto : Universitetet i Oslo

Professor Toverud viste til en rekke studier. Én av disse var en spørreundersøkelse gjennomført blant 22 fastleger fra områder i Oslo der det er størst innvandrerbefolkning.

18 av de 22 legene så på språkproblemene som den største utfordringen. De oppga at de brukte telefontolk, offentlig tolk, Google-oversetter, kolleger med innvandrerbakgrunn eller «ordnet opp så godt de kunne». 14 mente det var vanskeligere å stille en diagnose hos innvandrerpasienter på grunn av språkbarrierer, men pekte også på kulturelle forskjeller som blant annet kroppsspråk og annen uttrykksmåte generelt. 

Ingen profesjonell tolkehjelp på apotekene

I en annen studie kom det frem at farmasøyter fra 13 apotek i bydeler med mange innvandrere, også opplevde språkmangel som det mest utfordrende i møte med ikke-vestlige innvandrere.

Farmasøytene sa det var vanlig at kundene sender stedfortredere som er bedre i norsk enn dem selv for å hente medisinen. Svært ofte er det barn som kommer, eller de har med seg barn som tolker. Farmasøytene synes det er vanskelig å gi ordentlig informasjon rundt legemiddelet, mest av hensyn til barna. Det er heller ingen mulighet for profesjonell tolkehjelp på apotekene slik det er hos legen. 

Farmasøytene i undersøkelsen oppga også at de hadde inntrykk av at pasientene ofte ikke hadde forstått informasjonen de har fått av legen. 

– En god del av de ikke-vestlige innvandrerne kommer også fra områder hvor analfabetisme er utbredt. Når de kommer til Norge kan de oppleve det som skamfullt at de ikke kan lese. Og vi som er helsepersonell synes det er vanskelig å spørre om det. Farmasøytene mente at dette fører til at noen pasienter ikke tør innrømme at de ikke har forstått, sier Toverud.

Religion og medisinbruk

En annen utfordring i behandling av diabetes og også ved legemiddelbruk generelt, kan ha religiøse årsaker. 

– Graden av religiøsitet kan være avgjørende for om en diabetespasient faster og i hvilken grad de følger legemiddelbehandlingen, sier Toverud.

Ti leger i undersøkelsen hadde for eksempel sett på blodprøvene fra diabetikere at de hadde endret sin legemiddelbruk under fasten. 

Graden av religiøsitet kan være avgjørende for om en diabetespasient faster.

Også innholdsstoffene i legemidlene kan forårsake at disse ikke blir tatt. Farmasøytene oppga at de ofte får spørsmål om medisinen inneholder svinegelatin siden mange muslimske pasienter da ikke vil ta den.

En studie med diabetikere fra Somalia viste at mange av disse pasientene ønsket mer informasjon om fasting, om hvordan de da kan ta medisiner, hva er best å spise og hvordan de kan klare å regulere blodsukkeret sitt.

Alle studier det refereres fra er utført ved Forskningsgruppe Pharmause, fagområde samfunnsfarmasi Farmasøytisk Institutt, Blindern, UiO.

Alle studiene er godkjent av Regional etisk komité og/eller Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.