– Radikalisering bunner i en følelse av urettferdighet

Forsker og professor Anne-Birgitta Nilsen advarer mot å fjerne mer av det ekstreme innholdet på nett og mener det kan bidra til mer ekstremisme. I stedet bør det ikke gis anledning til å opptre anonymt, mener hun.
Foto: Firuz Kutal
– Ekstreme islamister og høyreekstreme har til felles at begge grupper mener å oppleve doble standarder i samfunnet.
1.5K+Shares

Forskere har undersøkt samtaler på Twitter blant ekstreme islamister og høyreekstreme i syv europeiske land fra 2010-2019.

– Menneskene bak disse utvalgte Twitterkontoene opplever doble standarder. Det er en standard for muslimer, og en annen standard for majoritetsbefolkningen. Og det samme finner vi blant de høyreekstreme; det er en standard som gjelder for den politiske eliten og en standard som gjelder for «vanlige folk», sier Anne Birgitta Nilsen, professor ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning.

Reelle samfunnsproblemer

Hun har bidratt i delprosjektet i DARE «Drivkrefter bak selvradikalisering og digitale omgangsformer».

Nilsen forklarer ekstremisme som handlemåter og ideologier knyttet til ekstreme holdninger som igjen ofte er knyttet til misnøye og reelle samfunnsproblemer.

– Hvis vi antar at problemet bare ligger hos de ekstreme så er det noe vi har misforstått, sier hun til OsloMet som omtaler studien.

– Det er behov for å gripe tak i de sosiale problemene som visse grupper opplever, blant annet diskriminering, rasisme og ulikhet.

Det er behov for å gripe tak i de sosiale problemene som visse grupper opplever.

Nilsen sier til OsloMet at mennesker som mener de har færre muligheter, har større sannsynlighet for å bli radikalisert enn andre mennesker som lever under samme forhold, men som ikke opplever at de er mer låst enn andre. Den subjektive oppfatningen av ulikhet kan være en mer relevant faktor bak radikaliseringen enn den objektive ulikheten. 

Radikalisering skjer ut fra en følelse

– Å sette radikalisering i sammenheng med sosiale problemer kan føre til mer radikalisering, utdyper hun til Utrop.

Forskjeller som fattigdom, marginalisering og manglende innflytelse på individnivå er ikke i seg selv forklaringen på radikalisering.

– Følelsen av å være diskriminert, urettferdig behandlet og med manglende menneskerettigheter kan også spille en rolle, både på individ- og gruppenivå, sier forskeren. 

Subjektivt oppfattet ulikhet kan derfor være en mer relevant faktor bak radikalisering enn objektiv ulikhet.

Opplevelsen av trusler

Både høyreekstreme og ekstreme islamister beskriver urettferdigheten som strukturell, snarere enn tilfeldig.

– Blant de høyreekstreme er innvandring, «islamisering», og den gradvise svekkelsen av nasjonal identitet og kultur opplevde trusler. Blant islamistiske ekstremister dreier diskusjonen seg om diskriminering og marginalisering av muslimer i europeiske land, men også i andre deler av verden.

Politisk korrekthet

Staten, utdanningssystemet og mediene betraktes som enheter som bidrar til eller unnlater å ta opp disse opplevde truslene.

– På de høyreekstreme Twitterkontoene gjentas det at venstreorienterte politikere, tradisjonelle medier og utdanningssystemet dekker til omfanget av den trusselen som innvandring og islam utgjør, sier Nilsen.

Politisk korrekthet blant medier og utdanningsinstitusjonene får skylden for samfunnsproblemene.

– Blant de islamistiske ekstremistene pekes det på at doble standarder fører til at muslimer dømmes strengere og nektes muligheter, til tross for påstander om like muligheter.

Mot noe eller noen, aldri for

Forskerne fant også at Twitterkontoene er preget av en generell negativ holdning. Med dette menes at de er mot noe eller noen, ikke for noe.

Politisk korrekthet blant medier og utdanningsinstitusjonene får skylden for samfunnsproblemene.

– Denne negativiteten fra høyreekstreme ble rettet mot innvandring og islam, men den omfattet også et bredere spekter av politiske spørsmål, slik som klima og levekostnader. 

– De islamistisk ekstremistiske kontoene på sin side diskuterte vestlige politiske debatter og vestenes involvering i Midtøsten i negative ordelag. 

Trigges av høyrepopulistiske politikere

Forskerne foretok noen automatiske analyser av tematikk menneskene bak Twittersamtalene var opptatt av og hvem som var de ledende figurene i disse nettverkene. De undersøkte også nettverk på tvers av land. 

– Donald Trump sto klart sto frem som mest sitert, omtalt og retwitret blant ytterliggående høyre. Han hadde tydelig stor innflytelse i alle de syv landene som vi hentet materialet fra, sier Nilsen.

Forskerne fant at ledende høyrepopulistiske politikere som Donald Trump, Jair Bolsonaro og Nigel Farage brukes for å drive frem ekstremisme på nettet.

– Det er ikke alt disse nevnte politikeren ytrer som er ytterliggående, men det de sier trigger ofte ytterliggående diskusjoner. De bereder grunnen for en mer ekstrem debatt på nett.

Advarer mot sensur

Det er en vanskelig balansegang mellom å sikre deltakelse og inkludering på den ene siden, og å fjerne ekstremt innhold på sosiale medier på den andre siden.

Hun advarer mot å fjerne mer av det ekstreme innholdet på nett.

– Vi bør være varsomme med å fjerne mer av det ekstremistiske innholdet på nett. Ved å gjøre nettopp det står man i fare for at disse Twitterbrukerne oppfatter det som et forsøk på å skjule sannheten om det de opplever som trusler og urett, sier Nilsen.

– Det kan bidra til mer ekstremisme, i stedet for å dempe ekstremisme.

Mer kontroll ikke løsningen

De fleste som eksponeres for ytterliggående ideer på nett, eller bidrar i slike samtaler, vil aldri ta steget ut og handle på disse ideene. Men enkelte personer befinner seg i risikosoner, og disse kan bli påvirket til å planlegge og utføre voldelige ekstreme handlinger. 

– Vi mener det er viktig å fremme ansvarlighet, for eksempel at det ikke gis anledning til å opptre anonymt på nettet. Løsningen på ekstremismeproblemet er ikke mer kontroll, slik vi har sett de siste årene etter 22. juli 2011, men å få innsikt i den opplevde urettferdigheten folk opplever og gjøre noe med den.

Om DARE-prosjektet

DARE – Dialogue about radicalisation and equality –  finansieres av Horisont 2020, EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Prosjektet inkluderer partnere i Belgia, Kroatia, Frankrike, Tyskland, Hellas, Malta, Norge, Polen, Russland, Nederland, Storbritannia, Tunisia og Tyrkia, til sammen 13 land.

Prosjektet startet i mai 2017, vil vare i fire år og koordineres av Universitetet i Manchester. Norske partnere er OsloMet, ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA og Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), i tillegg til CERES, Universitetet i Oslo.