Foto: Flickr.com
- Frankrike vil styrke sikkerheten ved synagoger - 18.04.2024
- Rapport: Kriminelle truer næringsdrivende på Grønland i Oslo - 18.04.2024
- 45 migranter fryktes omkommet i Middelhavet - 18.04.2024
Freshta, som er kunstner og mor til to barn, har lagt seg i skjul, og John, en tidligere tolk, flytter fra sted til sted for å unngå å bli tatt av Taliban. Også Hamid, som var tolk for svenskene, frykter for sitt liv.
Etter at de siste amerikanske soldatene forlot Afghanistan natt til tirsdag etter 20 år i landet, ber afghanerne som ikke greide å komme seg ut, Vesten om ikke å glemme dem.
Freshta er en av dem. To dager før angrepet på flyplassen prøvde den 33 år gamle kunstneren å komme seg med et fransk fly. Men etter å ha ventet lenge i kaoset og skytingen med sin fem måneder gamle baby og fem år gamle datter turte hun ikke oppholde seg ved flyplassen lenger.
Nå ligger hun i skjul hjemme i Kabul. Slektninger kjøper mat til dem, og hun beveger seg minst mulig ut, og da bare med slør.
– Vi kan ikke stole på Taliban, sier hun.
Selv er hun i en gruppe som franske kulturarbeidere støtter.
– I 20 år forsøkte vi så mye å gjøre vårt land til en nasjon, å gjøre framskritt. Vårt budskap nå er, vær så snill, tenk på de uskyldige menneskene som ikke har noen vei ut, sier Freshta, som har et annet navn.
Hittil har hun ikke villet forlate Afghanistan, der hun holdt på med utstillinger og andre prosjekter. Men etter at det ble klart at Taliban var på vei tilbake, bestemte hun seg for å prøve å komme seg til India, noe som ikke lyktes.
John jobbet for de rumenske styrkene, men Romania har bare evakuert fem afghanere som jobbet for dem, trass i at landet hadde stor tilstedeværelse i Afghanistan, med 1.800 soldater på det meste.
Trass i at Taliban har lovet amnesti, sier John at de nå går fra dør til dør for se etter tolker. Han klarte ikke å komme seg til flyplassen på grunn av kaoset og forsøker å holde håpet oppe ved å flytte fra sted til sted.
– Jeg tør ikke gå ut noe særlig. Men av det jeg hører, virker folk forvirret, skuffet og urolige for framtiden, sier Hamid.
Han sier at Taliban har satt opp veisperringer for å kontrollere biler, og at de leter etter folk som jobbet for de internasjonale styrkene.
Det har gått over ti år siden Hamid, som egentlig heter noe annet, arbeidet som tolk for de svenske styrkene i Mazar-e-Sharif. Men Taliban vet.
– Taliban har god informasjon og gode kilder. Jeg vet ikke hvordan, men de vet hvem jeg er. Før jeg rømte til Kabul, var de hos min nabo i Mazar og spurte etter meg. Det var bare flaks at jeg ikke var hjemme, sier han.
Men fortsatt er kone og barn i Kabul. Hun var en av dem som hadde fått klarsignal til å reise, men i kaoset som rådet, gikk det ikke som planlagt.
– Før hun en gang var klar over hvor bussene til flyplassen gikk, var de overfylt. Det var 150 personer på en buss som hadde plass til 50, og mange av dem hadde ikke engang papirer, sier Hamid.
Å ta seg fram til flyplassen på egen hånd var umulig, og nå bor hun og barna hos slektninger i Kabul, frustrert og redde.
Nå som det ikke lenger er mulig å forlate Kabul med fly, setter de tidligere tolkene sitt håp til at Sverige, som Tyskland, skal inngå en avtale med Usbekistan eller andre naboland for å åpne grensene for tolker og andre tidligere lokalansatte.
Selv kom hun til Østerrike som seksåring da familien, som er sjiamuslimske hazarer, flyktet fra Taliban på 1990-tallet.
Nå forsøker hun å hjelpe to kusiner med å flykte.
– De er i stor fare. Taliban leter etter dem, de fant navnene deres på kontoret til den amerikanske organisasjonen de jobbet for, sier hun.
Mirzai fordømmer det hun kaller den umenneskelige og skammelige holdningen til østerrikske politikere som sier de ikke vil ta imot flere afghanske flyktninger.
