Foto: Wikipedia
Stadig flere iranske kvinner viser seg offentlig uten hijab, til tross for at det lovpålagte hijabkravet fortsatt gjelder. De tradisjonelle patruljene til moralpolitiet, kjent som Gasht-e Ershad, skal også være mindre synlige i Teheran og flere andre storbyer enn tidligere.
Utviklingen betyr imidlertid ikke at myndighetenes kontroll har opphørt. Iranske myndigheter bruker fortsatt blant annet kameraovervåking, digitale varsler, arrestasjoner og press mot virksomheter for å håndheve hijabkravet. FNs uavhengige granskningskommisjon har advart om at kontrollen og overvåkingen av kvinner er blitt trappet opp.
Parviz Salimi, SV-politiker og medlem av Flerkulturelt utvalg i Buskerud fylkeskommune og Integreringsutvalget i Ringerike kommune, mener likevel at det endrede gatebildet er betydningsfullt.
– Det iranske folket har vist stort mot de siste årene. Kvinnenes kamp for frihet og verdighet har inspirert mennesker over hele verden, sier han til Utrop.
– Kommer fra folket selv
Salimi har kurdisk bakgrunn fra Iran og har gjennom mange år vært engasjert i humanitært arbeid, migrasjon og integrering. Han mener kvinnene som går uten hijab, har bidratt til en synlig samfunnsendring.
– I Teheran ser vi ikke moralpolitiets tradisjonelle gatepatruljer i samme grad som tidligere. Samtidig går mange kvinner uten hijab. Det viser at ønsket om forandring først og fremst kommer fra folket selv, sier Salimi.
Han understreker at utviklingen ikke bare handler om hijab. Studenter, arbeidstakere, menneskerettighetsforkjempere og andre grupper har også arbeidet for et mer åpent samfunn.
– Jeg er stolt av motet det iranske folket viser. Det er menneskene som lever i Iran, som hver dag bærer konsekvensene av politisk undertrykkelse, økonomiske problemer, krig og internasjonale spenninger. De må få muligheten til selv å forme landets framtid, sier han.
Mener diasporaen har et ansvar
Salimi mener konfliktene i Iran og Midtøsten også påvirker iranere som lever utenfor regionen. Motsetninger fra hjemlandet kan bli videreført i diasporamiljøene, også i Norge.
Det finnes betydelig politisk uenighet blant iranere om landets framtid. Noen ønsker reformer innenfor dagens system, mens andre krever at styresettet erstattes. Det er også uenighet mellom monarkister, republikanere, kurdiske grupper og andre deler av opposisjonen.
Salimi mener uenigheten i seg selv ikke er problemet.
– Uenighet er naturlig i ethvert samfunn. Problemet oppstår når den gjør at vi slutter å snakke med hverandre, og behandler politiske motstandere som fiender, sier han.
Han mener iranere som lever i demokratiske land, har et særlig ansvar for hvordan de bruker friheten de har.
– Vi har frihet til å møtes, diskutere og organisere oss. Denne friheten bør brukes til å bygge broer – ikke til å videreføre konfliktene fra hjemlandet.
Salimi mener diasporaens viktigste oppgave bør være å støtte menneskene i Iran med respekt og solidaritet, uten å hevde at den snakker på vegne av hele befolkningen.
Åpner for dialog med myndighetene
SV-politikeren mener også at det bør være mulig å diskutere dialog mellom iranske opposisjonsgrupper og landets myndigheter dersom det finnes en reell vilje til samtaler.
Iranske myndigheter er blitt anklaget for omfattende og systematiske menneskerettighetsbrudd. FNs granskningskommisjon har konkludert med at deler av myndighetenes behandling av demonstranter, kvinner og jenter kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten.
Salimi understreker derfor at dialog ikke kan brukes til å legitimere undertrykkelse eller frita noen for ansvar.
– Dialog betyr ikke at vi gir opp prinsippene våre. Det betyr at vi erkjenner at varig fred sjelden skapes gjennom konfrontasjon alene. Samtaler må bygge på menneskerettigheter, gjensidig respekt og en reell vilje til å finne løsninger, sier han.
Han trekker fram Røde Kors, Amnesty International og Den norske Helsingforskomité som organisasjoner som på forskjellige måter arbeider med menneskerettigheter, sivilsamfunn og møteplasser.
– I en stadig mer polarisert verden trenger vi arenaer der mennesker med ulike erfaringer og politiske syn kan møtes. Når mennesker snakker sammen ansikt til ansikt, kan det oppstå en forståelse som ikke er mulig gjennom konfrontasjon alene, sier Salimi.
Ser en mulig rolle for Norge
Norge har siden begynnelsen av 1990-årene deltatt i en rekke internasjonale freds- og forsoningsprosesser. Salimi mener denne erfaringen kan bli relevant dersom iranske aktører selv ønsker en dialogprosess.
– Norge har erfaring med å legge til rette for samtaler mellom parter som står langt fra hverandre. Landet kan bidra til å skape trygge møteplasser hvor tillit gradvis kan bygges, sier han.
Salimi forteller at han tidligere har foreslått overfor kontakter på Stortinget og i Utenriksdepartementet at ledere fra Kurdistan-regionen i Irak kan inviteres til Norge. Han nevner regionens statsminister Masrour Barzani og president Nechirvan Barzani som mulige deltakere på konferanser om fred, dialog og regionalt samarbeid.
Begge er sentrale politikere i Kurdistans demokratiske parti, KDP. Salimi mener møter med ledere og representanter fra forskjellige politiske miljøer kan åpne for nye samtaler.
– Utfordringen er ofte ikke mangel på gode intensjoner, men mangel på arenaer hvor mennesker kan møtes uten å være bundet av mistillit og fiendebilder, sier han.
Møtte Noor Pahlavi
Salimi forteller også at han har møtt Noor Pahlavi, datter av den iranske opposisjonspolitikeren Reza Pahlavi og barnebarn av Irans siste sjah, Mohammad Reza Pahlavi.
Pahlavi-familien har tilhengere blant iranere i eksil, men er også omstridt på grunn av det autoritære styret under den tidligere sjahen. Noor Pahlavi har offentlig sagt at familiens mål ikke er å gjeninnføre et autoritært monarki, men å arbeide for frie valg og et demokratisk Iran.
Salimi sier at han oppfattet et tilsvarende budskap da de møttes.
– For meg illustrerer møtet en viktig tanke: Ingen enkeltperson, familie eller politisk gruppe kan skape framtidens Iran alene. Landets framtid må bygges av folket selv, sier han.
– Fred begynner ikke den dagen alle er enige. Den begynner den dagen mennesker velger å snakke med hverandre.
