Forskere, språkopplærere og Sanner må finne ut av kompetansefloken

Skal de nye kravene for norskopplæring være innen rekkevidde for de aller fleste så må man jobbe mer med individuell tilrettelgging (Foto: Illustrasjon).
Foto: Utlendingsdirektoratet
Forskermiljøer er sterkt kritiske til språkkravene fra integreringsminister Jan Tore Sanner overfor nyankomne. Men sammen må de finne ut tilpassede løsninger.
0Shares

Kan du norsk, er det enklere å prate med naboen, engasjere deg på foreldremøte i barnehage og skole og å få deg en jobb. Derfor vil regjeringen heve kravet til kunnskapene i norsk muntlig for å få statsborgerskap fra A2 til B1 muntlig.

Slik skrev kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i et innlegg i Khrono tidligere denne uken.

Ann-Kristin Helland Gujord, førsteamanuensis i norsk som andrespråk ved Universitetet i Bergen, er en av flere språkforskere som er skeptiske til regjeringens forslag. Hun mener økningen av språkkravet i statsborgerskapsprøven er kritikkverdig.

– Noen mennesker har lett for å lære, for andre er det vanskeligere. For de som kommer fra land langt unna Norge med lite skolegang kan det være vanskelig. Dette kan bli en konsekvens av forslaget. Kanskje det er disse personene som trenger beskyttelse (og statsborgerskapet) mest. Er det denne gruppen man ikke vil ha i Norge? Spør Golden i et intervju med Khrono.

Få mer medvirkning

Nylig skrev vi i Utrop om en ny spørreundersøkelse fra OsloMet, som viser at flyktninger er fornøyde med norskopplæringen. Spesielt går det på språkopplæringen og den individuell oppfølgingen. Samtidig svarer en tredjedel at de ikke får påvirket programmet selv, og mangelen på inviduell tilpasning.

Her har vi et sentralt punkt når det gjelder brukermedvirkning. Kunnskapskravene fra integreringsmyndighetene kan sees også i en slik sammenheng, og at de kan oppleves som mindre inkluderende. Statsborgerskap er viktig for opphold og beskyttelse, og for at de nyankomne skal føre tilhørighet. Samtidig er det også viktig at man tilpasser seg kravene, slik at språknivået blir best mulig.

Vi tror at både integreringsministeren og forskermiljøene gjør godt i å sammen finne en vei ut av språkfloken. Vi tenker at det går gjennom økt brukermedvirkning.

Kravene kan gjerne gå opp, men da må også kvaliteten på opplæring og oppfølgingen av de enkelte deltakerne i språkopplæringen gjøre det samme.

Har man en deltaker med lav utdanningsnivå fra opprinnelseslandet, så må man bruke mer tid på vedkommende. Ressursbruk er altså viktig.

Et annet viktig poeng er også de store kvalitetsforskjellene kommunene imellom på språkopplæring, noe som påpekes i et studie fra Kompetanse Norge. Øker man kravene, så følger det nærmest også som selvfølge at regjeringen må utjevne forskjellene på opplæringsprogrammene. Hvis den enkelte kommunen har ressursproblemer og mangelfult program, så vil deltakerne garantert slite med overgangen fra A2 til B1.

Her må statsråden, regjeringen, forskerne og opplæringsstedene jobbe sammen og målrettet, midt i all fellesfaglig kritikk, hvis meningen er at flest mulig skal klare de nye språkkravene.