En avgangsreplikk som sårer

Samarbeidsforholdet mellom kulturminister Abid Q. Raja og statssekretær Knut Aastad Bråten varte ikke lenge.
Foto: Firuz Kutal
Statssekretær Knut Erik Bråten og kulturminister Abid Q. Raja skulle bli Venstres nye mangfoldige radarpar. I stedet har det endt med politisk skilsmisse og sterke karakteristikker fra førstnevnte.
10Shares

Regjeringsskiftet i slutten av januar førte til Abid Q. Rajas inntreden som kulturminister. En sterkt profilert kulturpersonlighet i kulturhistorikeren, redaktøren og folkemusikeren Knut Aastad Bråten ble valgt av Venstres partileder Trine Skei Grande som statssekretær.

Samarbeidspotensialet kunne blitt enormt, selv om lærekurven kan beskrives som bratt for begge. Raja stilte lærevillig på kulturfeltet, mens Bråten likeså i politikken. Kulturdepartementets Instagram-konto gjorde et stort poeng av ulikhetene og mangfoldet de to representerte.

Kontrasten rundt Bråten og Raja ble også behørig poengtert i et Utrop-intervju.

Avgang som markering

Så, et sted på veien frem mot mai, har ting skjært seg. I et Facebook-innlegg kunngjorde Bråten sin avgang. Tonen hans var at avgangen kom i protest mot det han kaller “ukultur i politikken”.

– I tre månader har eg hatt eit svært privilegert ombod. Eg har sett og lært mykje – om kunst og kultur i vid forstand, om idrett og frivillig arbeid, om strategiar og prosessar, om politikkens kulturar – og ukulturar. Det siste vart avgjerande for valet eg no har tatt.

Videre skriver han:

– Politikken har som kjent mange andlet. Politikarane også. Dei er korkje feilfrie eller perfekte. Det er det heller ingen som forventar. Men politikarane må vise normal moral og etikk, vere til å stole på, nokon å sjå opp til. Den politiske ukulturen luktar vondt, er med på å svekke demokratiet vårt, og er slik med på å bryte ned tillitsforholdet mellom oss.

Fungerte ikke i jobben

Ifølge TV2 var det imidlertid andre grunner til at ting skjærte seg mellom de to. Ifølge kanalen kontaktet embetsverket i Kulturdepartementet Statsministerens kontor fordi de mente statssekretæren ikke fungerte i jobben sin.

Utfordringen gjaldt både forståelsen for rollen og systemet, ifølge TV2s kilder. Ifølge de samme kildene “endte det hele med fullstendig kulturkrasj i departementet, hvor Bråten møtte rikspolitikkens tempo og dynamikk”.

Til TV2 fortalte Raja at han «overhodet ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene» til Bråten.

– Det gjør heller ikke de som er tett på prosessen i departementet. Utover det er det best at jeg ikke kommenterer saken.

System- eller personkritikk?

Et av enigmaene rundt denne saken, dette politiske skilsmisset, er om den sterke karakteristikken fra Bråten kan regnes som systemkritikk eller kritikk av Rajas personlige stil i embedet.

I posten fremgår blant annet at det “er krevjande å ta del i ein politisk leiarskap i eit departement når det knapt finst tid, tolmod og vilje til å arbeide saman”.

Kulturplots Magne Lerø frempeker denne kritikken som et angrep på Rajas måte å lede departementet på i sin kommentar.

– Dermed handler det om lederstriden i Venstre. De som ikke ønsker Abid Raja som leder, vil bruke denne saken for alt den er verdt. Det må vi kunne anta at Knut Aastad Bråten ikke har noe imot.

Uheldig signaleffekt

Her er det viktig å påpeke Bråtens karakteristikker som uvanlig sterke i et offentlig ordskifte, og det det må ha såret Raja sterkt. Det ble ikke bedre av at Raja la på seg selv munnkurv.

Om dette konkret handler om det Lerø nevner bør vi kanskje ikke spekulere i, for det yter ingen av de to nevnte i denne saken noe rettferdighet. Vi får kanskje aldri vite alle detaljene i saken, om mulige antagonismer og personkonflikter. Alt annet blir subjektive tolkninger.

Her tenker jeg at dette var en sjanse som “gikk fløyten” for signaleffekten av mangfoldskompetanse i et regjeringsdepartment. Kulturdepartementet styrer og forvalter flere milliarder kroner, og bestemmer lover og rammer for en sektor som nyter stor anseelse og viktighet i det norske samfunnet.

Korona-situasjonen har også i mitt syn bidratt til friksjonen i dette samarbeidet. Raja har knapt et par månender ute i jobben måttet ta avgjørelser og bestemmelser ingen andre kulturministre har hatt fullmakt til å gjøre. Igjen viser jeg til den overnevnte (i teksten) bratte læringskurven, hvor hverken han eller Bråten har hatt noe innlæringsperiode eller “hvetebrødsdager”.

Hadde de lyktes som et team, ville dette hatt en sterk signaleffekt om at mangfold og sterke forskjeller i livsførsel og livsbakgrunn er en styrke, også i landets styring. Raja og Bråten tilhører synlige minoriteter i dagens Norge, og kunne ha fremmet positiv synlighet i politisk representasjon.

En god del kulturaktører har mangfoldig bakgrunn, og ville dratt nytte av denne erfaringen, hvis samarbeidet hadde fortsatt i en ordnet ramme. I stedet har det endt med politisk skilsmisse og polemikk for en av partene.