– Adopterte er i de fleste tilfeller andre lands barnevernsbarn, noe som gjør at våre adoptivforeldre og ikke minst vi selv trenger en oppfølging som sikrer at adopsjonen faktisk blir til barnets beste og gir oss en trygg oppvekst, slik den nye adopsjonsloven tydeliggjør.
Foto: Pixabay
Når bekymringene kommer gang på gang, bør reaksjonen hos Bufdir-direktøren være å høre i stedet for å avfeie, skriver Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve.
85Shares
Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve
Latest posts by Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve (see all)


CHRISTINA VIOLETA THRANE STORSVE OG DIANA PATRICIA FYNBO 

«Enkelte stiller nå spørsmål til om det er trygt å bli adoptert til Norge. Til tross for dypt tragiske hendelser i fjor, hvor to adopterte ble drept av nære familiemedlemmer, er det gode grunner til å svare ja», skriver Kristin Ugstad Steinrem i Utrop den 8. mai. [Faksimile, Utrop 08.05.2020.]
I flere år har mange jobbet for å rette opp grove feil i dagens adopsjonssystem. Den ansvarlige Bufdir-byråkraten på feltet forteller i Utrop den 8. mai hvordan hun ser på situasjonen. Teksten hennes er et tilsvar på innlegget av Priyangika Samanthie Kraggerud fra den 23. april, og i tilsvaret underslår Bufdir store problemer, og det skorter åpenbart enten på viljen eller evnen til å forstå hvor dypt problemene stikker.

Det er avdelingsdirektør for internasjonale tjenester ved Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) Kristin Ugstad Steinrem som svarer på Priyangika Samanthie Kraggeruds spørsmål om hvorvidt det er trygt å bli adoptert til Norge. Ugstad Steinrem konkluderer med at svaret til Kraggerud er ‘ja’. Med dette viser hun helt tydelig at hun ikke har forstått hva sakens kjerne egentlig er. Har Ugstad Steinrem egentlig fått med seg, eller villet ta innover seg, behovet for endring i hele adopsjonsfeltet, som gjentatte ganger er etterlyst? 

Ugstad Steinrem opprettholder usynliggjøring

«Norge har ved undertegningen av Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon, forpliktet seg til å følge opp adopterte barn – der har de ofte sviktet», skriver Priyangika Samanthie Kraggerud i Utrop den 23. april. [Faksimile, utrop 23.04.2020.]
Det er nemlig ikke første gang adopterte fremmer Priyangika Samtanthie Kraggeruds bekymringer. Statsviter Brita Melissa Botnen Søreng ga også uttrykk for sine bekymringer i et Utrop-innlegg den 30. april i år. Og når advarslene kommer gang på gang, bør reaksjonen hos direktøren være å høre i stedet for å avfeie. Direktøren var selv tilstede på et politisk møte som ble avholdt 22. oktober 2018 med daværende barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. Det er på sin plass å påpeke at det ser ut til at den daværende ministeren tok alvoret i saken mer innover seg etter dette møtet enn hva Ugstad Steinrem nå ser ut til å gjøre i hennes tilsvar i Utrop.

Det er helt uforståelig for oss – og oppleves som en hån – at direktøren velger å

«Et drap på en utenlandsadoptert tilhører en egen statistikk og må behandles deretter. Som konsekvens må utenlandsadopsjon høyere opp på den politiske agendaen», skriver Brita Melissa Botnen Søreng i Utrop den 30. april. [Faksimile, Utrop 30.04.2020.]
undergrave to grufulle drap på våre medadopterte, for så å hevde at dagens adopsjonssystem og oppfølgingen av adopterte og adoptivfamilier er god nok. Slik vi ser det, er dette toppen av isfjellet, det er to drap for mye og slike hendelser burde automatisk ha utløst en granskning rundt hvor hjelpeapparatet har sviktet. Ikke minst burde det ha vært undersøkt hva som kan gjøres for å kunne få på plass et tilbud som kan virke forebyggende. Det er et stort behov for veiledning og bistand hos adopterte og adoptivfamilier. Ved ikke å forholde seg til virkeligheten, slik den er beskrevet både direkte i møter og i media, opprettholder direktøren den usynliggjøringen av problemer mange adopterte opplever at de blir utsatt for. Hvordan kan adopterte få riktig og god støtte om ikke deres bakgrunn som andre lands barnevernsbarn blir tatt på alvor? 

Mangelfull adopsjonskompetanse i Norge

Adoptivfamilier er ikke «vanlige» familier, slik Ugstad Steinrem hevder. Adopterte er i de fleste tilfeller andre lands barnevernsbarn, noe som gjør at våre adoptivforeldre og ikke minst vi selv trenger en oppfølging som sikrer at adopsjonen faktisk blir til barnets beste og gir oss en trygg oppvekst, slik den nye adopsjonsloven tydeliggjør.

Hva må til for at Bufdir skal ta ansvaret sitt på alvor?

Ja, vi har et godt velferdssystem i Norge som for det meste er tilgjengelig for alle barn, unge og foreldre. Adoptivbarn og deres familier har selvsagt rett til å bruke systemet på lik linje med alle andre barn og foreldre. Men det kreves faktisk en spesifikk kompetanse for å ivareta denne gruppen. Den kompetansen, adopsjonskompetanse, er i dag sporadisk, mangelfull og ustrukturert. Norge har forpliktet seg til å følge opp adopterte, men dagens situasjon viser at denne oppfølgingen er på sparebluss og er svært tilfeldig.

Å bli foreldre til egenfødte barn er utfordrende nok i seg selv, men å ta foreldreansvaret for andres barn som i tillegg har en sårbar start i livet, er et ansvar foreldre ikke bør bli satt til å håndtere alene. Det ville vært helt utenkelig å kreve det av for eksempel en fosterfamilie. Det er denne forståelsen vi etterspør, og det er denne kompetansen som ikke dekkes av det hjelpetilbudet direktøren viser til.

I «NOU 2009:21, Adopsjon til barnets beste, påpeker Hove-utvalget (kapittel 14.8.7): «Norge har i flere sammenhenger lagt seg på en minimumsgjennomføring av konvensjonen». Utvalget viser også til hvordan praksis var i 2009 i Danmark og Sverige, og allerede da var etteradopsjonstilbudet mye bredere enn det er i Norge i dag. 11 år senere ser vi at disse to landene har gjort store framskritt. Samtidig står man ikke stille, det er stadig utvikling på feltet og myndighetene i våre naboland virker å ta utenlandsadoptertes stemmer langt mer på alvor. Senest i slutten av april skriver det svenske sosialdepartementet at man har vedtatt en styrking av samtalestøtte til adopterte. Det skal være et supplement til den ordinære helsetjenesten – altså en form for innrømmelse av at det ordinære hjelpeapparatet ikke er godt nok.  

Da virker det rart at Ugstad Steinrem står fast på at Norge oppfyller sine forpliktelser. Det må i så fall være betimelig å spørre hvorfor nordiske land definerer «barns beste» så forskjellig. I alle fall er det tydelig for oss at Norges holdning om å legge seg på et absolutt minimum  er langt fra god nok.

Bør gis lovfestet krav om oppfølging

Vi mener at barnets rettigheter bare kan forsikres og ivaretas dersom oppfølgingen av adoptivfamilier etter adopsjonen gjøres obligatorisk. Adopterte må også sikres på lengre sikt enn bare like etter at familien kommer hjem. Dokumentasjonen på at oppfølgingen er for dårlig finnes allerede. Det er på høy tid at Barne- og familiedepartementet og dermed også Bufdir revurderer og gjenopptar spørsmålet om hvorvidt utenlandsadopterte og deres familier burde gis et lovfestet krav om oppfølging. Først da tar myndighetene sitt fulle og hele ansvar i å følge opp adoptivfamiliene slik Norge har forpliktet seg til ved å ha ratifisert Haagkonvensjonen. Det skylder vi de som har blitt revet fra oss altfor tidlig.