SKULLE VÆRT FORUTEN: Etter to drap, to kidnappingssaker og én overgrepssak det siste året, frykter adopsjonsmiljøet at dette bare er begynnelsen på stygge saker som omhandler utenlandsadopterte.
Foto: Thomas Nystrøm/NRK. Harald Jacobsen/ TV2. Thomas Andreassen/ VG. Vegar Valde/BT.
Et drap på en utenlandsadoptert tilhører en egen statistikk og må behandles deretter. Som konsekvens må utenlandsadopsjon høyere opp på den politiske agendaen, skriver Brita Melissa Botnen Søreng
131Shares
Brita Melissa Botnen Søreng
Latest posts by Brita Melissa Botnen Søreng (see all)

I dag falt dommen i Kapp-saken. En far har fått 20 års fengsel for å ha forgrepet seg på og tatt livet av sin egen sønn. En far som en gang ble godkjent av norske adopsjonsmyndigheter. I likhet med drapet på Kina-adopterte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) i fjor, viser drapet på Oscar André (15) at effekten av en adopsjon kan gå langt utover kjernefamilien. Når disse drapene er resultatet av to adopsjoner fra 2000-tallet, er det trolig mange saker som ikke har sett dagens lys. Overgrepssaker tilsvarende Vietnam-tvillingsøstrene eller serievoldtekstmannen Julio Kopseng – en adopsjon med langtvirkende konsekvenser. Hvorfor går det noen ganger så galt?

Samfunnseffekten

Det er tilnærmet umulig å si hva som gjør en adopsjon vellykket eller ikke: arv og miljø eller tilfeldigheter i sammensetningen av barn og foreldre. Men behovet for mer tverrfaglig forskning for å finne ut hva som korrelerer i adopsjonslandskapet er der. Vel så viktig er det at skole- og helsevesen, adopsjonsformidlere, politikere, adopsjonsaktivister og andre aktører ser på hva som fungerer og ikke fungerer med adopsjonspraksisen i dag. Det er bare slik Norge kan forsvare og opprettholde et system vi så helhjertet gikk inn for på 1970-tallet, med rette.

Men hvor langt strekker Norges forpliktelser seg når det gjelder å formidle barn fra utlandet?

Sammensatte risikofaktorer

Utenlandsadopterte er nevnt som en egen gruppe i Den nye handlingsplanen vedrørende rasisme og diskriminering. Men hudfarge kommer i tillegg til andre faktorer som kan gjøre utenlandsadopterte ekstra utsatt. De individuelle årsakene til en adopsjon, samt de ulike formene for institusjonsopphold kan påvirke den enkelte livet ut. Det kan særlig gjelde den som har valgt å grave i egen bakgrunnshistorie, eller har et sterkt minne om biologisk familie – for eksempel via en åpen adopsjon.

Med tiden har liv vi har jobbet for å få til landet, gått tapt

Å vektlegge hvor gammelt barnet var ved ankomst er for enkelt og ikke årsakssammenhengen for et livsløp. Utfallet av en adopsjon er like mangfoldig som hva muliggjorde utenlandsadopsjonen i utgangspunktet. Det vil si at de unike historiene og de ulike behovene kan være for omfattende for familien. Noen faktorer er også betinget giverlandet, som for eksempel arvelige sykdommer, og krever mye for å sette seg ordentlig inn i.

Juridisk rammeverk

Så langt har statens ansvar sett ut til å forsvinne det sekundet et adoptivbarn er på norsk jord. Det til tross for at Norge er forpliktet av Haagkonvensjonen (Artikkel 9) om internasjonal adopsjon (1993) til å sikre tilstrekkelig oppfølging. Våre naboland har egnede ressurssentre og har vært på plass i mange år. Tiltak iverksatt fra norsk hold har uteblitt, det til tross for at de skandinaviske landene igangsatte utenlandsadopsjoner noenlunde samtidig. Noen på urettmessig grunnlag og som norske myndigheter har sagt nei til å granske. Med tiden har liv vi har jobbet for å få til landet, gått tapt.

I tillegg til såkalt etteradopsjonsarbeid, kommer rettigheter i forbindelse med retten til identitet og kunnskap om biologisk opphav. Å få muligheten til å reise til fødelandet, samt bistand i røttersøk burde for eksempel være en selvfølge og ikke prisgitt familiens egne ressurser. Faktum er at vi har ønsket noe av verdens staters mislykkede politikk velkommen i våre hjem. Det er her premisset for en diskusjon omkring systemet og behovet for et kunnskapsløft ligger.

Hva hadde skjedd om modellen var annerledes og norske barn ble adoptert bort til den tredje verden? 

Adopsjon på agendaen

De aller fleste kjenner en som er adoptert, enten innenlands eller fra utlandet. Ved å ta gruppen på alvor unngår vi tilfeller der den adopterte blir taperen. Men til sammenligning med barnevernssystemet har vi bare begynt å kartlegge dette landskapet. Mer ressurser til formidlerorganisasjonene eller å styrke adopsjonsforberedende kurs er ikke nok. Derimot har Folkehelseinstituttet påbegynt en studie om foreldre-barn-relasjonen med et spesielt fokus på farsrollen. Det er her vi må fortsette og hvor adoptivfamiliene må inkluderes.

Igangsatte adopsjoner må under lupen, i likhet med et helhetlig system som skal ivareta utenlandsadopterte og deres familier utover ankomst. Et drap på en utenlandsadoptert tilhører en egen statistikk og må behandles deretter. Som konsekvens må utenlandsadopsjon høyere opp på den politiske agendaen. Å se på adopsjon, både i Norge og fra utlandet, som et samfunnsfenomen og hvor legitimt det er, ville vært et godt og riktig sted å starte.   

En kortere utgave av denne teksten var på trykk i Klassekampen 25.04.2020.