I løpet av tre måneder i 2019 mistet Norge to utenlandsadopterte til horrible drap innad i sine norske familier. Her fra Oscar André Ocampo Overns begravelse.
Foto: Brynjar Eidstuen
Norge har ved undertegningen av Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon, forpliktet seg til å følge opp adopterte barn – der har de ofte sviktet, skriver Priyangika Samanthie Kraggerud.
2.3K+Shares
Priyangika Samanthie Kraggerud
Latest posts by Priyangika Samanthie Kraggerud (see all)

En adoptivfar er tiltalt for drap etter at hans 15 år gamle adoptivsønn ble funnet livstruende skadet 9. oktober 2019 i deres hjem på Kapp i Toten i Oppland. Oscar André Ocampo Overn lå i koma i fire uker, og døde på Ullevål sykehus 4. November 2019.

Skadene ble påført som etterfølge av at gutten åpnet seg til blant annet adoptivmor om seksuelle overgrep begått av adoptivfar. Rettssaken startet i Gjøvik tingrett tirsdag 21.04.2020.

I løpet av tre måneder i 2019 mistet Norge to utenlandsadopterte til horrible drap innad i sine norske familier.

17-år gamle Johanne Zhangija Ihle-Hansen ble funnet drept i sitt eget hjem i Bærum den 10. August. Obduksjonsrapporten viser at hun døde av fire skudd begått av stebroren.

En kjent bekymring ble ignorert

Drapene på Oscar Andrè og Johanne er tydelige eksempler på at mangel på obligatorisk oppfølging i etterkant av en adopsjon kan få fatale konsekvenser. Norge har ved undertegningen av Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon fra 1993, forpliktet seg til å følge opp adopterte barn.

I etterkant av adopsjoner har adoptivforeldre og adopsjonsformidlere etterspurt oppfølging og kompetansesenter for å ivareta utenlandsadopterte. Ved gjentatte tilfeller har norske myndigheter gitt avslag.

En måned før drapet på Johanne stod jeg på scenen på et arrangement i Oslo og prøvde å nå inn til representanter fra myndighetene som sukket i salen.

Jeg analyserte historien til Arve Beheim Karlsen som ble drept i et rasistisk motivert drap og opplevde svikt fra norsk rettsvesen 20 år tidligere.

To drap på under et halvt år er et tydelig signal på at systemet svikter utenlandsadopterte

«Hvis vi ikke får inn obligatorisk oppfølging av utenlandsadopterte, vil vi bevitne rasistisk motiverte drap, og omsorgssvikt av utenlandsadopterte i nær fremtid», sa jeg avslutningsvis. Det var flere adopterte som delte egne erfaringer om kritikkverdige holdninger og opplevelser innad i adoptivfamiliene sine, og uttrykte et sterkt ønske om at man må ta dette på alvor.

Medias sleivete omgang med viktig terminologi

Under et halvt år etterpå ble to utenlandsadopterte drept av et familiemedlem fra sine norske familier.

Det kom frem i etterkant av drapene at norske myndigheter ikke er alene om å ha utfordringer med å ivareta identiteten og sikkerheten til de adopterte, for medie-Norge slet med vinklingen av sakene og hvordan de skulle omtale de involverte. Oscar Andrè ble omtalt som både fosterbror, stesønn og sønn før det kom tydelig frem at han var adoptert fra Colombia. At Johanne konsekvent ble omtalt som stesøster skapte også en del forvirring og gjorde at hennes identitet som utenlandsadoptert ikke ble ivaretatt. Noe som i etterkant viste seg å være motivet bak drapshandlingen. At medie-Norge sjeldent vektlegger adopsjonen gjør at den sårbare posisjonen de involverte står i glemmes.

Når adopterte «ikke finnes», kan de heller ikke få adekvat støtte

Adoptivfaren i Kapp-saken er godkjent som adoptivfar av norske myndigheter. Adoptivforeldrene ble kalt inn til et møte hos barnevernet etter en bekymringsmelding som omhandlet seksuelle overgrep i 2018. Barnevernet henla saken. Gjennom obligatorisk oppfølging ville man kunne regulere godkjenningen, styrke familieforholdene underveis og komme til bunns i anklagene.

Under høringen tirsdag og onsdag denne uken vektlegges det gang på gang at Oscar André hadde utfordringer i oppveksten, og var i kontakt med BUP. I Kristin Gärtner og Jon Erling Hegglands mangelfulle rapport Adopterte barn, ungdom og voksne; En kunnskapsoppsummering om kognitiv kompetanse, psykisk helse og bruk av hjelpetjenester fra 2013 kommer det nok en gang frem at adopterte kan være en utsatt gruppe. Det ville være svært naivt å tro at Johanne, Oscar og Arve er de eneste som opplever rasistiske holdninger og seksuelle overgrep.

Når Philip Manshaus, mannen bak drapet på Johanne Zhangija Ihle-Hansen og det etterfølgende moské-angrepet, uttalte at han måtte forberede seg på en fremtidig rasekrig og kom med rasistiske utsagn ble ikke Zhangija Ihle-Hansens sikkerhet vurdert, fordi man kun anerkjenner Johanne. Det får fatale konsekvenser at man anser adopterte som etnisk norske, som fører til mangel på rettigheter til oppfølging og manglende forskning på feltet i etterkant av adopsjoner til Norge.

Løftene til fødelandet

De pårørende til Arve Beheim Karlsen etterspurte konkrete tiltak, Philip Manshaus fikk uttrykke ekstremistiske holdninger uten at det ble meldt inn til barnevernet, og Oscar André hadde uttrykt svik. Alle tre saker er eksempler på omsorgssvikt på det groveste.

Strukturen rundt utenlandsadopsjon, og regelbruddene som gjentatte ganger blir begått av norske myndigheter er brudd på løftet Norge har avgitt fødelandene. I etterkant av adopsjonen etterspør fødelandene kontinuerlig tilstandsrapporter. I en telefonsamtale med Bufetat kommer det frem at norske myndigheter ikke plikter å informere biologiske familier eller myndighetene i fødelandet til de adopterte om at de har blitt drept.

Norge godkjente to adoptivfamilier og et område som har vært direkte med på å frarøve tre adopterte livet. Det er løfter som både er gitt de adopterte, men også biologiske familier og myndighetene i fødelandet. Vi kan ikke skjule direkte angrep på adopterte bak en familietragedie, når det i realiteten er strukturell svikt som må tas på alvor.

To drap på under et halvt år er et tydelig signal på at systemet svikter utenlandsadopterte, og nå må strukturelle endringer til før flere må bøte med livet.