Å omtale utenlandsadopterte som en usynlig minoritet kan tyde på en selektiv historisk forståelse av hatkriminalitet i Norge, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Privat
Adoptivbarna må ofte selv kjempe for strukturelle endringer. Slik skal det ikke være, skriver Priyangika Samanthie i dette innlegget.
66Shares

Drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen for tre år siden, den 10. august 2019, rystet en hel nasjon. 

Rasismen bak drapet på Zhangjia har skapt et skifte i den antirasistiske debatten nasjonalt, og tiltakene etter terrorhendelsen. Hatkriminaliteten bevisstgjorde samfunnet på at rasisme rammer alle minoriteter. Til og med når navnet ditt er komfortabelt nok å uttale. 

Norge lider av selektiv hukommelse

I kartleggingsplaner omtales adopterte nå som en usynlig minoritet som erfarer utenforskap. Majoritet og minoriteter måtte for første gang anerkjenne adopterte som en del av en større minoritetsgruppe. Tidligere ble deres assimilerte identitet knyttet til et majoritets privilegium. 

Å omtale utenlandsadopterte som en usynlig minoritet kan tyde på en selektiv historisk forståelse av hatkriminalitet i Norge. På slutten av 1990-tallet forsøkte familien Beheim-Karlsen å igangsette konkrete tiltak mot rasisme for deres adopterte sønn fra India. Gjerningsmennenes ekstreme skriblerier ble ansett som guttestreker. Tross solide bevis på at gjerningsmennenes holdninger utviklet seg i radikal retning. Arve Shravan ble druknet i Sogndalselva.  

Når offeret selv må skape strukturelle endringer

Debatter som omhandler terrorangrepet i Bærum undergraver faktumet at en utenlandsadoptert måtte bevisstgjøre en nasjon på at noen ble drept i terrorangrepet

I tre år etter drapet på Zhangjia har utenlandsadopterte bistått regjeringen for å kartlegge rasistiske erfaringer. Likevel finnes det fortsatt ingen konkrete tiltak for adopterte med lignende erfaringer som Zhangjia. 

Johanne Zhangjia var selv en aktiv antirasist og hadde tilknytning til Antirasistisk senter. Man kan undre seg over hvem regjeringen mener hun burde forholdt seg til i samtaler omkring skiftende radikaliserte holdninger innad i adoptivfamilien sin. 

Her et utdrag fra en artikkel i TV2 i forbindelse med boken Terroristen fra Bærum – radikaliseringen av Philip Manshaus, av Journalist Anders Hammer:

«Dette er det andre høyreekstremistiske angrepet i Norge på veldig kort tid. 22. juli forhindret ikke at Johanne ble drept, og stoppet ikke angrepet den 10. august. Jeg ønsker å bidra til at vi skal tørre å gå rasistiske holdninger i møte og stoppe det før det skjer igjen. For det vil skje igjen om ikke vi lærer av 22. juli og 10. august».

Hammer har forsøkt å forstå holdningsendringene til Zhangjia’s gjerningsmann, adoptiv-stebroren. 

Til dags dato, kan dette se ut til å være det viktigste og mest tidsaktuelle tiltaket for etter terrorhendelsen å forstå radikalisering i adoptivfamilier. Dette til tross for at forfatteren først å fremst ønsket å kartlegge Manshaus radikaliseringsprosess. 

Manshaus utvikling vitner om en snikende radikalisering. En prosess som var oppsiktsvekkende for de nærmeste. 

Det gir en absurd betryggelse å vite at de nærmeste reagerte på hans forverrede oppførsel. Samtidig som hjelpesløsheten som fremkommer i intervju- og bokprosjektet ikke sjokkerer enkelte adopterte. Det offentlige rom mangler nødvendig kompetanse rundt holdninger utenlandsadopterte erfarer. 

Er det minoritetens ansvar å avdekke holdninger, belyse fatale hendelser og etterspørre ettervern? Har bekjempelse av radikaliserte holdninger blitt redusert til en nasjonal dugnad? 

Trenger oppfølgingstilbud

For hva gjør adoptivfamilier når rasistiske holdninger befinner seg innenfor husets fire vegger? 

Ansvarsfraskrivelsen fra regjeringen er oppsiktsvekkende. Staten har ansvar for å avdekke holdninger innad i adoptivfamilier før hentereisen av den adopterte, men slik fungerer det ikke i praksis. 

På 1970- og 80-tallet ble adopsjon ansett som det mest konkrete tiltaket om man ville være en tydelig antirasist. For de fleste har adopsjonen blitt gjennomført i god tro. Nå vet vi at adopsjon på tvers av landegrenser først å fremst handler om skjeve maktstrukturer. Før drapet på Johanne Zhangjia og Arve Shravan ble rasismen adopterte erfarte avfeid. Dette til tross for at lynkurset siktet til at det kan forekomme. 

Jeg vil tørre å påstå at fargeblindheten og de assimilerte holdningene, innad i adoptivfamilier og det offentlige, er like så viktig å ta stilling til som radikaliserte holdninger i storsamfunnet. 

Adopterte og adoptivfamilier har i titalls år bedt om et oppfølgingstilbud. Det offentlige tilbudet svikter. Etter å ha godkjent en adopsjon, bærer regjeringen et statlig ansvar. 

Adopterte må ofte selv lære adoptivforeldre om nasjonalistiske radikaliserte holdninger i det private og offentlige rom. Holdninger som kan oppstå i adoptivfamilier, på bygda og storsamfunnet. De må ta et oppgjør med holdninger rundt eget spisebord.

Som Hammer dessverre måtte ytre: «For det vil skje igjen om ikke vi lærer av 22. juli og 10. august». 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.