– Hvordan og når skal direktoratet og departementet skal gå inn i en dialog og ta de adopterte, som alt har levd et helt liv med adopsjonen, på alvor?
Foto: Pixabay
Adopterte sitter på verdifulle ressurser i arbeidet med å skape trygge forhold for adoptivbarn, skriver Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve.
15Shares
Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve
Latest posts by Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve (see all)


Christina Violeta Thrane Storsve og Diana Patricia Fynbo  

Ingvild Aleksandersen og Kristin Ugstad Steinrem sier i sitt tilsvar i Utrop den 1. juni at Bufdir tar ansvar og lister opp hva som gjøres akkurat her og nå.

«Bufdir kartlegger nå hvilke behov adoptivforeldre har for veiledning og støtte etter en adopsjon, og søker kunnskap om hvorvidt adoptivfamilier har et ‘adopsjonsspesifikt’ behov», skrev Ingvild Aleksandersen og Kristin Ugstad Steinrem i Utrop den 1. juli.
Foto : Faksimile, Utrop 01.06.2020.

Bufdir ved divisjonsdirektør Ingvild Aleksandersen og avdelingsdirektør Kristin Ugstad Steinrem mener at de tar ansvar ved å «kartlegge hvilke behov adoptivforeldre har for veiledning og støtte etter en adopsjon, og søker kunnskap om hvorvidt adoptivfamilier har et ‘adopsjonsspesifikt’ behov.» Vi mener at direktoratet ikke tar dette ansvaret alvorlig nok, og at adopsjonsfeltet er mer komplekst enn hva de i sitt tilsvar viser at de har forstått.

Lyttet lite til adopterte før opprettelse av ny stilling

La det være helt klart at det er bra at Bufdir nå i 2020, etter 50 år med utenlandsadopsjon, er oppmerksomme på behovene, ønsker å utrede disse og finne ut hvilken type oppfølging som skal gis, når den kan gis og hvem som skal utføre den. 

Det som ikke er bra, er at dette har tatt så lang tid at vi utenlandsadopterte og våre familier har måttet ta støyten i alle disse årene. De alvorligste konsekvensene har blant annet vært, og er her og nå, oppløste familier, selvmord og familietragedier som har endt med at liv har gått tapt, slik vi dessverre har måttet være vitne til ved drapene på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Oscar André Ocampo Overn i 2019. Alvoret i denne brutale virkeligheten kan ikke bagatelliseres eller forbigås når forbedringer i etteradopsjonsarbeidet skal gjøres.

Bufdir har altså bedt om en kartlegging, og denne våren er det også bevilget midler til en koordinatorstilling som skal veilede adopterte og adoptivfamilier. Dette er konkrete tiltak, men vi stiller oss undrende til prosessen som har ledet til disse. Mens vi venter i spenning på hvilken aldersgruppe av adopterte som inkluderes i kartleggingen, lurer vi også på hvorfor hovedfokuset nok en gang er på adoptivforeldrenes behov.

Alvoret i denne brutale virkeligheten kan ikke bagatelliseres når forbedringer i etteradopsjonsarbeidet skal gjøres

Adoptivforeldrene er selvsagt de adoptertes nærmeste omsorgspersoner og trenger oppfølging og veiledning som skal komme barnet og hele familien til nytte. Vi kommer da stadig tilbake til spørsmålet om hvordan og når direktoratet og departementet skal gå inn i en dialog og ta de adopterte som alt har levd et helt liv med adopsjonen, på alvor. Dette hadde vært en gyllen anledning til å invitere oss inn i forkant av at koordinatorstillingen ble opprettet. Vi sa også tidlig at det ville være viktig å ha tett og god dialog med oss adopterte selv før stillingen ble låst, men dessverre nådde ikke dette frem. En stilling som nå, til tross for våre tidlige skriftlige innspill og innvendinger, er plassert med arbeidsgiveransvar hos en av adopsjonsforeningene og ikke hos Bufetat, et nøytralt sted der mye nødvendig fagkompetanse allerede finnes. 

Mandatet for stillingen er etter vår oppfatning dessverre for stort, og det vil være tilnærmet umulig å få plass til alle ansvarsområdene arbeidet skal omfatte i én enkelt stilling. Vi stiller oss undrende til at direktoratets krav om at koordinatoren skal kunne være en veilednings- og rådgivningstjeneste for adoptivfamilier og adopterte, ikke står i samsvar med den manglende adopsjonsspesifikke erfaringen hos nåværende koordinator.

Vi ønsker dialog

Vi har hatt et godt samarbeid med direktoratet fra det året Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU) ble stiftet i 2016, og det ble tydelig lagt til rette for en god dialog og et samarbeid da vi møtte daværende seksjonssjef Reidun Løvstad den 7. september samme år. I det møtet og påfølgende møter opplevde vi at våre erfaringer og fagkunnskap var svært velkomne i direktoratets arbeid med utenlandsadopterte og deres familier. Videre var direktoratet til stede med flere representanter under Norges første dialogkonferanse om adopsjon Adopsjon i et livsperspektiv, som vi i samarbeid med studenter fra VID (Høgskolen VID – Vitenskapelig, Internasjonal og Diakonal) og adopsjonsforeningene arrangerte den 4. mars 2018. En konferanse der 60 deltakere fra hele adopsjonsfeltet fikk mulighet til å utforske sine erfaringer og videre se på hvordan man sammen kan jobbe med etteradopsjonsarbeid i praksis.

Vårt spørsmål er dermed hvorfor direktoratet, slik vi opplever det, går i forsvarsposisjon fremfor å imøtekomme vårt ønske om en dialog og et samarbeid. Vi ønsker oss et samarbeid der vi kan jobbe mot et felles mål, nemlig å sørge for at utenlandsadopterte og deres familier faktisk skal få den hjelpen og oppfølgingen de har krav på. Denne høsten håper vi å kunne gjenoppta den nødvendige dialogen.