SOS Rasisme tilbake til tegnebordet

Tillitsvalgt og ansatt i SOS Rasisme, Bård Frantzen, er en av de få som kan komme ut av medlemskapsjukssaken med æren i behold, skriver kommentatoren.
Foto: Faksimile
SOS-Rasisme-saken viser at noen få har gjort seg rike på manges idealisme i antirasismearbeidet. Fremtiden for organisasjonen kan bli tøff, men godt på lang sikt hvis de riktige grepene tas.
0Shares

I november i fjor ble man dømt i et av Norgeshistoriens groveste saker når det gjalder økonomisk mislighold blant politiske og idélle organisasjoner.

Sentralt i denne saken står avsløringsjournalistikken til Dagbladet. Avisen har avslørt høye medlemstall og fiktive identiteter i medlemsregisteret, om hvordan SOS Rasisme har investert i ferier og eiendommer med penger bevilget til antirasistisk arbeid. Avisen har også dokumentert hvordan medlemmer av partiet Tjen Folket innehar de høyest lønnede og viktigste posisjonene i organisasjonen, og således har infiltrert en forening som idéelt sett skal jobbe tverrpolitisk.

Handler om tillit

Når jeg først hørte om utviklingen i saken, så syntes jeg dette var både trist og beklagelig. Uansett om man er enige eller uenige på det rent politiske, så er kampen mot rasisme, og for mer rettferdighet og like muligheter uansett etnisk bakgrunn noe mange av oss kan enes om som viktig. Jeg kjenner flere som har vært betalende medlemmer og som har trodd på denne kampsaken. Når ledelsen i SOS Rasisme har brukt pengene til egen vinning, ferier, forbruk og dyre seminarer, når man har brent regnskapsark og avfeid det som har stått i Dagbladet som “kampanjejournalistikk”, så er dette ille. Her handler det ikke bare om 41 million kroner som kommuner, fylker og privatpersoner engang må få tilbakebetalt, men også om grovt tillitsbrudd.

For det er ikke bare SOS Rasisme dette vil gå utover. Andre organisasjoner som jobber innenfor samme saksfelt vil i tiden fremover få det tøffere med å få bevilgninger fra stat, kommune og private givere. Førstnevntes grove feiltrinn er ikke uten konsekvenser. Selv organisasjoner med plettfri vandel vil bli “gransket” i folks øyne. SOS Rasisme har rett og slett gjort hele organisasjons- og NGO-bransjen en stor bjørnetjeneste. Når man har påtatt seg en såpass sterk moralsk rolle er fallhøyden stor når man først driter på draget.

Hva nå?

En av de som ønsker bot og bedring, og som i motsetning til ledelsen i SOS Rasisme viser et spor av anger og anstendighet er Bård Eskild Frantzen. Fortellingene om en fryktkultur innad, om svart betaling av ververe og desillusjonen som gjorde at mange etterhvert trakk seg viser ikke minst at her har vi å gjøre med en organisasjon på ville veier. Formålet man kjempet for ble underlagt en mektig klikks vilje til å berike seg selv på statlig og privat pengehjelp.

SOS Rasisme kan absolutt overleve denne skandalen. AUF-saken (1996-98) viser at hvis man tar de riktige tunge grepene, så går det greit og offentligheten tilgir. Først og fremst bør man ta et oppgjør med klikken som har gjort SOS til et ytterliggående politisk parti fremfor en interesseorganisasjon som skal bekjempe rasismen “der man jobber, der man bor”. Her har grunnlaget for fryktkulturen, og ditto medlemsjukssaken ligget.

Slik AUF sendte Hornslien og Løberg på dør, så må også SOS Rasisme granske og rense sin indre sjel i kjølvannet av denne skandalen. For både sin egen skyld og andres velbehag.