Kvinnelige imamer er løsningen

Kvinner som leder an i bønnen: et nødvendig krafttak mot sjåvinistiske holdninger som preger veldig mange islamske kongregasjoner, skriver kommentarforfatteren. Historien har flere eksempler på at kvinner har tatt på seg imamrollen eller leder bønnen, som bildet viser her på Tahrir-plassen i Kairo.
Foto: Lilian Wagdy
Avsløringen i "moskésaken" i Sverige viser kanskje at tiden er moden for at kvinnene i større grad inntar gudshusene og gjør at resten av de troende blir kvitt med fordommer og nedlatende holdninger?
0Shares

Sveriges Television (SVT) avslørte i dokumentaren Uppdrag Granskning onsdag kveld at imamer i flere av Sveriges største moskeer ga kvinner lovstridige råd når det gjaldt samliv og familievold.

En av kvinnene fortalte hun ble slått av mannen sin, som hadde giftet seg med enda en kvinne, og at hun ikke lenger ville ha sex med ham. I seks av moskeene ble hun rådet til å fortsette å ha sex. I bare to moskeer ble hun rådet til å anmelde volden, mens i seks ble hun advart mot å anmelde. Bare to opplyste at flerkoneri var i strid med svensk lov.

Sterke rekasjoner

TV-programmet har skapt sterke reaksjoner. Både Islamiska Förbundet og Sveriges Imamråd har tatt avstand fra rådene. Svenska Dagbladet skriver at flere av moskeene nå kan miste statsstøtte. I likhet med vår egen Kadra-sak høsten 2000 ga de ulike religiøse lederne helt ulike svar foran åpent og skjult kamera, noe som selvsagt vitner om en forkastelig opportunisme.

Selv fikk jeg se et kort utdrag av TV-debatten som fulgte i etterkant av avsløringen. Tonen var til dels krass, og meningsutvekslingene brutalt ærlige. Jeg kan skjønne at de to ulike forbundene var ute med å forsvare svenske muslimer fra å bli generalisert. Samtidig er det å ta avstand fra oppfordring til lovbrudd et minstemål som kan kreves.

Maktfaktorer

Kanskje er det slik at tiden er moden for at kvinnene i større grad kan forme sin egen skjebne innenfor moskeens fire vegger? Rett og slett ta tak i den kulturelt (og ikke religiøst) betingede kvinnefiendtligheten som finnes? En må huske at imamer er ikke bare bønneledere og skriftlærde, men også familierådgivere, påvirkningsagenter og nære venner. En maktstilling som må forvaltes på en mest mulig ansvarlig måte. Slik som i andre steder må også religiøse ledere innenfor islam forvente at deres posisjon er til gjenstand for granskning av en uavhengig og objektiv presse.

Komplisert spørsmål

Spørsmålet om kvinnelige imamer er samtidig komplisert, med lange historiske røtter gjenstand for debatt. 

Koraniske tekster enes om at to av profeten Muhammeds koner ledet forsamlinger. I våre dager er det vanlig blant kinesiske muslimer å ha rene kvinnemoskeer med kvinnelige imamer, nüsi, og i Tyrkia utdannes kvinner som religiøse ledere, vaizer. I 2005 skapte den amerikanske konvertitten Amina Wadud stor debatt ved å lede en kjønnsblandet menighet i bønn og den canadisk-pakistanske skriftlærde Raheel Raza har fått drapstrusler for å ha gjort det samme.

Samme utvikling i kristendommen

Også i kristendommen har spørsmålet om kvinnelige religiøse ledere vært en hard nøtt. Katolisismen og en rekke andre retninger forbyr kvinnelige prester og biskoper basert på bibelsitaten om at “kvinnen skal tie i forsamlingen”. Protestantismen, som har fulgt en samfunnshistorisk utvikling i land som har ledet an kvinnefrigjøringen, tillater derimot kvinner å ha slike verv. En slik utvikling er mulig innenfor de ulike islamske retningene hvis kvinnene går sammen og tar et krafttak mot konservative og patriarkale tolkninger.

For meg kan debatten om det å ha kvinner som imamer i svenske (og for den saks skyld norske) moskeer gjerne få nytt liv som følge av denne skrekkelige avsløringen. Og troligvis er dette noe av bedre som kan skje skandinaviske muslimer, særlig i en tid hvor man er under stadige angrep og har et stort imageproblem i forhold til storsamfunnet.

Kampen mot dobbeltmoralen og sjåvinisme under religionsdekke, som både overnevnte Wadud og Raheel har vist, kan og bør også gjøres innenfor moskeens fire vegger.