Å gå videre er den beste dommen

Segrering har ikke økt i Oslo som helhet, viser undersøkelse
Foto: Flickr
24. august gikk Anders Behring Breivik fra terrorsiktet til terrordømt. Forhåpentligvis er dette de siste ordene jeg noen sinne vil skrive om denne mannen.
0Shares

Tilregnelig og dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 10 år. Hele sal 250 og nasjonen holdt pusten da dommer Elizabeth Arnzten klokken 10.00 denne sensommerdagen, mens regnet pøste ned over Oslo, leste opp sluttdommen i den alvorligste straffesaken i Norge siden krigen.

Få sekunder senere kunne nasjonen og fornuften trekke et lettelsens sukk.

Det har vært skrevet veldig mye om denne mannen, som nå sannsynligvis kommer til å tilbringe resten av livet bak lås og slå. Om hans vanskelige barndom, om “manifestet”, om hatet mot de “annerledestenkende og kulturmarxistene”. Nå som Breivik har fått lovens strengeste straff, og skal beskyttes både mot seg selv og resten av samfunnet, vil han etterhvert, i de kommende ukene, månedene og årene, begynne å forsvinne ut av medienes søkelys. Selv om han for resten av historien vil bli husket som symbolet på den verste intoleransen og det laveste lavmål av menneskesyn i Norge. En som rått, effektivt og brutalt begikk den verste terrorhandlingen på norsk jord noen sinne. 

At Norge fortsetter å være en plass for alle, uansett farge og gudstro, er kanskje den verste straffen terroristen kan få.

Ideologien lever videre

Høyreekstreme krefter vil i lys av dommen antageligvis fortsette å forsøke å distansere seg fra Breiviks handlinger, selv om det er mange i disse miljøene som deler hans synspunkter. Enkelte vil også se ham på en martyr “for den gode sak”.

At fengselsnøkkelen nå vrir seg bak ham, betyr likevel ikke at det er punktum finale for Breivik, 22. juli eller andre relaterte emner. For menneskehatet, forakten og viljen til å se ned på “de andre”, lever i videre. Bare se på hva enkelte kan finne på å si i det offentlige rom, særlig nettdebatter. Nå som Breivik blir “yesterday’s news” så er det samtidig også enormt viktig å innse at de den ideologiske impulsen til å begå 22. juli fremdeles er en del av samtiden. 

Forkaste, men aldri glemme

I disse 22. juli-kommisjonstider, hvor skyldregnskapet etter det offentlige Norges fadese gjøres opp, er det like viktig å ha dette i mente som de stadige kravene om økt årvåkenhet og sikkerhet i det norske samfunnet. 

Ofrenes familier går nå en tung, men samtidig frigjørende tid i møte. Den nasjonale sorgen, som har vart i et år, vil nå gå over til å bli en privat sorg. For dem er det liten grunn å feire, lovens strengeste straff til tross. Deres kjære vil aldri komme tilbake. For disse er en kollektiv forkastelse av Breiviks person, hans gjerning, ja hele Breivik-ismen og dens politiske konsekvenser, den kanskje beste “hevnen” de kan få.

At Norge fortsetter å være en plass for alle, et “uenighetsfellesskap” med stor takhøyde i samfunnsdebatten, men hvor det likevel finnes en grunnleggende respekt, uansett farge og gudstro, er kanskje den verste straffen morderen og (nå bekreftede) terroristen kan få. For da vil han skjønne at han har tapt på alle mulige fronter.

Nok sagt. Over og ut.