Afro-amerikaner eller mormoner?

Obama eller Romney? Uansett seierherre har de klart definerte politiske målgrupper som blir avgjørende å kunne få mobilisert, hevder kommentarforfatteren.
Foto: Fotomontasje: change.gov/Gage Skidmore
I morgen og onsdag får USA og verden svaret på hvem som skal lede verdens vaklende supermakt. 
0Shares

Spenningen er til å ta og føle på. Tidlig utpå morgenkvisten og utover onsdagen burde det være klart om Barack Obama får fire nye år på Det hvite hus eller om utfordreren Mitt Romney blir valgt til USAs 45. president.

For fire år siden var emosjonene overveldende da førstnevnte, som den første afro-amerikaneren gjennom tidene ble stemt frem av det amerikanske folket. Nå fire år senere er stemningen en helt annen. Yes we can har ikke bøtet på USAs økonomiske problemer, jobbene fortsetter å forsvinne til lavkostland som Kina, og man sitter fortsatt med begge beina godt plantet i krigsssumpa i Afghanistan. I de siste dagene og ukene har det vært snakk om tilnærmet dødt løp, og fra en nesten håpløs situasjon har utfordreren Mitt Romney skaffet seg en fifty-fifty sjanse til å stikke av med seieren.

En bryllupsreise med verdenspolitikken

Obamas blandede herkomst, som omfatter en gryte av anglo-amerikansk, hawaiiansk og kenyansk, og hans retoriske evner har gjort ham til en kjæledegge for hele verden. Og resten av verden har prøvd å sole seg i glansen av dette “hudfargekortet”. I de første 100 dagene var det nærmest ingenting gærnt Obama kunne gjøre, og det føltes nesten som en slags bryllupsreise. Et av de grelleste eksemplene var tildelingen Nobelprisen. Ennå den dag i dag finnes det onde tunger som mener at fredsprisutgivelsen til en president, som på det tidspunktet førte krig på flere fronter, var nærmest som en invitasjon til en regulær statsbesøk. 

Historisk døråpner

Uansett om Obama må forlate presidentstolen i januar neste år eller i 2017, så vil han forbli historisk. Og kanskje enda viktigere er hans ettermæle som den historiske døråpneren. Maktpolitikken i USA har nemlig i over to hundre år vært forbeholdt en liten gruppe mennesker, gjerne helst menn, mellom 50 og 70, og protestanter av angel-saksisk opprinnelse. Man måtte vente helt til 1960 for at den første katolikken, John F- Kennedy, av irsk familiebakgrunn, skulle entre ovalkontoret.

Etter Obama vil vi i de kommende generasjoner sannsynligvis oppleve kvinnelige presidenter, asiatisk-amerikanere som presidenter, og kanskje presidenter med alt fra latinooppninnelse, jødisk og muslimsk bakgrunn. 

Identitet som politisk definisjonsfaktor

I motsetning til de svarte er ikke mormonerne noe særlig undertrykt som minoritet i USA. Likevel er de et mindretall, og ingen av deres mest fremtredende medlemmer har noen gang kommet i nærheten av presidentstolen. 

Et Urix-reportasje på NRK tidligere i høst viste spenningen en mormon-familie i delstaten Utah, mormontroens fødested, kunne ta og føle på. Endelig skal man få en president som vil la betydningen av livssyn være en fremtredende inspirasjon og rettesnor i den praktiske politikken. Igjen viser dette at identitet, enten det er snakk om etnisk bakgrunn eller religion, er et særs viktig definisjonsmål for amerikanske politikere, langt mer enn hva vi europeere kommer til å skjønne. Hvor man her stemmer på tiltak, konsensuser og partier, så stemmer amerikanerne på enkeltpersoner og verdisyn, først og fremst.

Svart eller mormon. Økonomisk frihet kontra en sterkere stat. Liberalisitisk moral kontra kompromissløs konservatisme. Siste innspurt nærmer ihvertfall seg.