Å kunne snakke åpent om egne fordommer kan være bedre strategi for rasismebekjempelse enn belæring, skriver kommentarforfatteren.
Foto:Helene Sviland/NRK
Folk bør ikke bare sitte inne med tankene sine og muligens gå fra fordom til aktiv rasistisk handling. Derfor mener Agenda X-leder at en riktig løsning i en tid preget av stempling og båssetting er at vi snakker mer om holdningene som fører til rasistiske handlinger.
0Shares

Under Integreringskonferansen siterte kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby fungerende leder i Agenda X, Linda Tinuke Strandmyr, på et utspill hun kom med under NRK-sendingen “Hev stemmen”.

Strandmyr ble spurt om hva man kunne gjøre for å bekjempe rasismen i Norge:

– Vi må kunne snakke mer om holdningene som fører til rasistiske handlinger. Om folk tør å kunne snakke om fordommene de har, for vi alle fordommer, så kan vi adressere dem på en helt annen måte, kanskje før de blir et stort problem. Alternativet er at man sitter alene med de fordommene man har, at de vokser seg større, og at man kun diskutere de i lukkede fora, der alle er enige, og der man får bekreftet det man allerede tror.

Å kunne skape rom for å kunne diskutere fordommer, ser hun på som viktig. Integreringsministeren hevdet på sin side at skolene kunne være slike rom. Ministeren ville også satse mer på avradikalisering.

Stemplingsarena

Et stort problem med temaer som går på identitet, rasisme og innvandring er at debatten kan gå i feil retning. Er man for mer innvandring kalles man for “naiv, globalistelsker og selvhater”. Er man imot sitter ofte rasist- og følelsesløs-stempelet løst.

Noe av det mest problematiske er at debatten kan bli så polarisert at folk til slutt ikke anerkjenner hverandres synspunkter for legitime. Spesielt kan dette føre til at en som allerede er skeptisk til innvandring blir radikalisert, og veien til mer bekreftede fora blir kort.

Når foraene mater enda mer bekreftelse og går videre til neste steg, nemlig hatpropaganda, kan veien fra fordomsfulle tanker til rasistiske handlinger bli en konsekvens.

Stempling og båssetting gir også en identitet, selv om det er en identitet som er negativ og ekskluderende. Ofte er første steg mot denne negative identiteten en stadig moralisering om at man har fordommer, spesielt overfor enkelte innvandringsskeptikere. Hvorfor ikke spørre, utfordre, få vedkommende til å lære? Hvorfor ikke skape de rommene som Tinuke snakker så varmt om, og som integreringsministeren stiller seg positiv til?

Inkludering omhandler alle

Løsningen som Tinuke foreslår er noe av det mest vettuge undertegnede har hørt på lenge. Utfordringen er hvordan den kan foregå i praksis, og ikke minst hvor mye oppslutning den vil få i anti-rasistiske miljøer. Er man villig til å gå i møte med nett-trollet, med den “følelsesløse”, men de potensielle rasistene, som er en Facebook-post fra å be hijab-damen som kjører bussen om “å pelle seg tilbake dit hun kom fra”.

Tanken er god, men situasjonen rundt er ikke lett. Inkludering omhandler faktisk alle samfunnsborgere, også de som kategorisk avviser samfunnets paradigmer om likhet.

Likevel er de kanskje ikke like hjerteløse som de fremstår på 4chan eller andre ytterliggående fora. Kanskje er det viktig å fange opp de som er på vei mot å skli ut, i stedet for å støte dem fra seg. Et slikt åpent fordomsforum, hvor folk kan snakke fritt og åpent kan gjøre langt større samfunnsnytte enn stadige formaninger om at man ikke er “strukturell anti-rasist”. Klarer man å få folk til snakke ut er det første steget til å lære nye ting, og muligens endre, eller moderere synspunktene sine.