Foto: norskpen.no
- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
For et part uker siden trakk Begard Reza seg som kommisjonsmedlem etter flere sakstilfeller med grunnleggende uenighet med kommisjonen om minoritetsgruppers ytringsvern.
Hun kunngjorde avgangen i en VG-kronikk, som flere har oppfattet som et varsel mot kommisjonen.
Utslaget for hennes avgang kom etter en intern strid rundt kommisjonens rolle i en sak rundt samfunnsdebattanten Are Søberg, en finansmann kjent under Facebook-tilnavnet “Sløseriombudsmannen”, som har kommet med sterk, hånlig og personfokusert kritikk av tildelinger på kunstfeltet.
Reza mente kommisjonen skulle ikke ha invitert den kontroversielle samfunnsdebattanten, en stemme fra det hun mener er fra den «radikale høyresida», til et innspillsmøte i mai. Flere har klaget på at de anonyme utspillene fra Facebook-kontoet har ført til hets og trakassering fra andre privatpersoner mot flere kunstnere.
Kritikken gikk også på kommisjonens deltakelse i teaterstykket om overnevnte, regissert av Morten Traavik.
Overrasket av avgang
Norsk-pakistanske Sarah Zahid, en av to gjenværende kommisjonsmedlemmer med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn opplevde kronikken i VG fra Reza om sistnevntes avgang som overraskende.
– I kronikken sin gir Reza uttrykk for hvordan høyresiden påfører skam på minoriteter og maktkritikere som gjør motstand mot undertrykkelse og urett. Dette er et sentralt og viktig poeng som jeg er helt enig i. Jeg er imidlertid uenig i at Ytringsfrihetskommisjonen er blitt et politisk verktøy for høyresiden, skrev Zahid i Aftenposten i en motkronikk.
Overfor Utrop fastholder hun dette synspunktet.
– Jeg er selv sterkt uenig, og står langt unna verdimessig og politisk fra kommisjonsmedlemmer som Kjetil Rolness og Vebjørn Selbekk. Men det er jo naturlig med sterke meningsbrytninger. Ytringsfrihetskommisjonen skal representere ulike deler av samfunnet, både folk som meg, som står på for minoritetsvernet, og folk som vil verne kontroversielle ytringer, som kan oppfattes som av andre som rasistiske hatytringer. Hele poenget med å ha en slik kommisjon er å finne løsninger og felles kjørergler. Og da kan vi ikke utestenge eller ha talenekt.
Høyrevridd kommisjon?
Rezas hevder som av sine sterkeste argumenter at kommisjonen er høyrevridd. Her kan det hende at hun har delvis rett. I mange land i Vesten har begrepet og størrelsen “ytringsfrihet” blitt omfavnet av konservative og høyre-liberale.
Igjen må man stille seg spørsmålet, hva er grunnen?
Først og fremst har det skjedd en sterk høyrevridning, men også en sterk venstrevridning i liberale vestlige demokratier.
Høyreradikalisme og høyrepopulisme har trigget frem en ny, langt mer radikal, aksjonistisk og kompromissløs venstreside, som er spesielt opptatt av forsvaret av ulike minoritetsgrupper, både religiøse, seksuelle og etniske.
Et av virkemidlene som er kjent fra den amerikanske kulturkonflikten er såkalt cancel culture, som består i å gjøre meningsmotstandere illegitime ved hjelp av boikottaksjoner, og formaninger om at vedkommende skal nektes scene eller plass i offentligheten.
Fra den nye venstresiden oppfattes dette som legitime tiltak. Offentligheten skal være et trygt rom for minoritetsgrupper, selv om det kan stramme inn andres ytringsfrihet. Oppfattelsen av hva som regnes som hatytring eller ikke er også et stridstema, og splitter oppfatningene. Oppfattelsen av hvor langt man skal gå i å beskytte minoritetsgruppers vern mot “frie ytringer” er også sentralt.
Ofte kan aksjonsformene gå på alt fra krav om beklagelse til at man krever avgang fra en offentlig posisjon, at man går etter en persons yrke. Eksemplene er mange, og hører ikke bare til på innvandringsfeltet, men også når det gjelder seksuelle minoriteter (som i diskusjonen rundt transrettigheter).
I denne nye situasjonen har vi i en vestlig kontekst fått en omvendt situasjon, der venstresiden, også den mer moderate, fungerer som fartsbrems, mens høyresiden har gått i mer liberal retning. Særlig har den høyrepopulistiske høyresiden gjort ytringsfrihet til en fanesak, og håvet inn stemmer fra de som mener seg utsatt for retorisk kontroll fra den nye venstresiden. Spesielt under argumenter som “vi kan ikke lenger mene det vi egentlig mener om innvandring”.
Sentrismens kraft
Slik tankegang samsvarer lite i et norsk sosialdemokratisk kontekst, og en norsk ytringsfrihetskommisjon, foreløpig. Ledet Kjersti Løken Stavrum har likevel fått en politisk hodepine å håndtere, og kunne i første omgang tenke brobygging i forhold til miljøene som har backet opp Reza og kommet med kritikken. Lettere sagt enn gjort, for problemene kommisjonen må håndtere handler mer om det som skjer i vår andedam.
Enkelt sagt har vi fått en sterk politisk polarisering, som preger hele veien inn i en norsk statlig oppnevnt kommisjon. Her skulle en skeiv muslimsk aktivist som Reza dele bord med en sosiologen som Kjetil Rolness, ofte plassert på innvandringskritisk høyreside av meningsmotstandere. I inkluderingens tegn er dette et velment trekk, men i praksis, og under rådende forhold, noe som ville by på utfordringer.
Ytringsfrihetskommisjonen har prøvd seg som sentristisk kraft i god sosialdemokratisk ånd, ved å inkludere kontroversielle stemmer. Samtidig er det slik en kommisjon skal fungere. Kommisjonsmedlem Shabana Rehman har selv slått tilbake mot kritikken til sin deltakelse i stykket om “Sløseriombudsmannen”. Hennes poeng er at kommisjonsarbeidet handler også om å dele taletid med aktører man er uenige med. Å dele scene er ikke det samme som å trå i samme linje.
Også i Utrop har vi forsøkt å fungere på samme måte, ved å gi replikkplass til ultrakonservative IslamNet og idéhistorikeren Carl Müller Frøland, som vil avskaffe rasismeparagrafen.
Utfordringen mellom mest mulig ytringsfrihet kontra innstramninger og ytringsvern for minoritetsgrupper har allerede gitt sterke motsetninger i den norske samfunnsdebatten, og har dannet steile fronter som kan stå i et såpass antagonistisk forhold at kompromiss ikke kan bli mulig. For kommisjonen og andre norske instanser er det viktigere enn noensinne å sikre den frie debatten, og inkludere de som føler seg ekskludert.
Senteret må “holde”, som man pent sier i samfunnsdebatten.
Nye opplysninger har fremkommet i saken:
Les Subjekts og Rolness omtale av saken
Les også Rezas tilsvar i egen kronikk overfor Utrop
