Rosene som visnet

Hver gang vi, samfunnsborgere, tier når ondskapen finner fotfeste i kommentarfelt eller stygge anrop på gata, bryter vi løftet om at vi ikke skulle glemme, skriver Sissel Ofstad.
Foto: Firuz Kutal
I dagene etter 22. juli 2011 samlet folk seg med roser for å minnes ofrene, støtte de pårørende og vise sin avsky mot terrorangrepene. Hvor står vi nå, ti år etter?

Språkrådet kåret rosetog til årets ord i 2011. Det trumfet over to andre ord som også dukket opp i kjølevannet etter terrorangrepene 22. juli; ytringsansvar og kontrajihadisme. For oss som opplevde den kjølige sommerdagen langt unna regjeringskvartalet og Utøya, er det nok rosene og de fagre løftene om hvordan vi, nasjonen, skulle stå samlet og møte mørke krefter med et rungende aldri mer som huskes best i ettertid.

Men hvor er vi, Norge, når bysten av Herman Benjaminsen blir sprayet med terroristens navn to dager før vi markerer tiårsdagen til det vi lovet at aldri mer skulle skje? Hva er det vi har lært oss å tåle årene etter, er det kjærligheten eller hatet? Svaret er nok dessverre det siste.

Om det var vanskelig å begripe og ta innover seg det grufulle som fant sted på Utøya, er det enda mer uforståelig at ungdommer som overlevde terroren har blitt drapstruet i ettertid. Det var flott med rosetog, men nå er det på tide å fokusere på ytringsansvar. Og det ansvaret hviler på alles skuldre. Hver gang vi, samfunnsborgere, tier når ondskapen finner fotfeste i kommentarfelt eller stygge anrop på gata, bryter vi løftet vårt. Grensene flyttes litt etter litt. Der hvor man før ville steilet, trekker man i dag knapt på skuldrene.

Det er lov å være imot innvandring. En diskusjon om hvor mye det koster staten å ta imot en flyktning, er også greit. Å ytre et ønske om at kristendommen skal ha en sentral plass i landet, er helt ok. Ingen protesterer på dette. Men det er ikke akseptabelt å si at det er fint at folk drukner i Middelhavet fordi man er imot innvandring. Vedvarende dehumanisering av enkelte samfunnsgrupper og etnisiteter, gjør ikke samfunnet vårt tryggere eller bedre. Tvert imot. Uavhengig av om vi identifiserer oss med høyre- eller venstrefløy. 

Det er ikke akseptabelt å si at det er fint at folk drukner i Middelhavet fordi man er imot innvandring.

Å møte andres frykt og følelse av utenforskap med forståelse og empati, fordrer mye av oss som samfunn og enkeltindivider. Visst kan det være vanskelig å tøyle trangen til å være morsom på andres bekostning når det vi anser som helt håpløse påstander dukker opp på internett. Saklighet drukner raskt og blir erstattet med stygge personangrep og ufine merkelapper. Det kan synes umulig å kontre gørr og grums uten å ty til samme retorikk selv. Men det bør vi. Det er vårt felles ansvar. Slik skapes det holdninger og spilleregler for hvordan et ordskifte skal være. Den jobben må gjøres hver dag, året rundt  av oss alle. For vi vet så altfor godt hva som kan skje når temperaturen stiger i ekkokammere.

Kirkeklokkene kimer i takt over hele landet klokken tolv i dag. 77 personer ble drept på bestialsk vis. Så lenge farlig tankegods sniker seg inn og alminneliggjøres, er det trolig ikke siste gang terroren viser sitt stygge ansikt. Vårt beste forsvar er å ære løftet vi ga for ti år siden.