Vi lærer om alle konene til Henrik VIII, men ikke om Afrikas historie

UKJENTE KONGEDØMMER: Vi lærer ikke om de forskjellige kongedømmene i Afrika før kolontiden. Her ser vi Nalatale ruinene i Zimbabwe fra 1600-tallets Torwa dynasti i Butua kongedømmet
Foto: Robert Stewart Burrett
I historiepensum ved norske skoler og universiteter blir verdens sørlige befolkning fremstilt som objekter på sidelinjen. Hva gjør det med vårt syn på det globale sør?
631Shares
Anna Aronsen Oftedal
Latest posts by Anna Aronsen Oftedal (see all)

I skoleåret 2020-2021 studerte jeg historie ved Universitet i Oslo. I forelesningene lærte vi blant annet om sønnene til Keiser Augustus av Romerriket, og konene til Kong Henrik VIII av England. Vi lærte også svært detaljert om europeiske straffemetoder i middelalderen og i hvilken rekkefølge forskjellige adelstitler ble rangert. Det vi ikke har lært noe særlig om, er historien til det globale sør: altså Afrika, Sør-Amerika  Sør- og øst-Asia og Midtøsten. 

Det mest problematiske er likevel at det lille som er skrevet om de sørlige landene, er skrevet av vestlige forfattere. Ikke én eneste av forfatterne av fellespensumet i historie har bakgrunn fra det globale sør. I Særemnet Silkeveiene, som omhandlet den eurasiske handelsruten fra ca. år 200 til 1500, er riktignok én av pensumbøkene skrevet av den kinesiske kvinnelige historikeren Xinru Liu.

Historieemnene jeg tok, var en del av lektorutdanningen for å bli historielærer ved ungdomsskole og videregående. Med andre ord stilles det knapt krav til at Norges historielærere har kunnskap om historien til land i det globale sør.

SIVILISASJON: Arkeologiske funn fra 1968 viser teknologi fra oldtidssivilisasjoner i området rundt Sierra Leone i Vest-Afrika. Foto: John Atherton

Manglende kunnskaper gir grobunn til fordommer

Om hensikten med historie er å lære om hvorfor samfunnet har blitt slik som det er i dag, burde vi lære like mye om andre deler av verden, som vår egen. Manglende kunnskaper om andre lands historie og kultur, gir grobunn til fordommer.

Når vi ikke vet bedre, ender vi opp med å trekke helt feil konklusjoner. For eksempel er det mange som tror at omskjæring av jenter, også kalt kjønnslemlestelse, er en muslimsk skikk. Dette fenomenet er ikke en muslimsk, men en gammel østafrikansk skikk som har røtter fra oldtidens Egypt. Enkelte trekker frem kjønnslemlestelse av kvinner som et eksempel på at islam er en kvinnefiendtlig religion, til tross for at det ikke har noen rot i islam. 

Dette er bare et av mange eksempler på hva slags fordommer som vokser frem når vi ikke lærer tilstrekkelig om historien til land i sør. Historietimene beveger seg ikke i nærheten av å fortelle så detaljert om oldtidens Egypt. Jeg kan knapt huske å ha lært noe om oldtidssivilisasjoner i det globale sør. Til sammenligning, hadde vi en hel lærebok viet til gresk og romersk historie fra antikken.

Europeerne får æren for intellektuelle og teknologiske fremskritt 

KUSHRIKET: Denne statuen viser Dronning Animalil av Kushriket, som var en viktig nabo og handelspartner for oldtidens Egypt. Foto: Matthias Gehrick

Vi lærer ikke om at fønikerne fra Midtøsten lagde forløperen til både det greske og dermed det latinske alfabetet. Vi lærer ikke om at forløperen til det fønikiske alfabetet igjen stammer fra egyptiske hieroglyfer. Nei, vi gir de europeiske grekerne og romerne all ære for vår intellektuelle utvikling. 

Det er også europeerne som får æren for teknologiske fremskritt i historiebøker ved norske skoler og universiteter. Vi lærer at Leonardo Da Vinci, skal ha designet verdens første flyvemaskin som ligner på en fugleformet paraglider. Vi lærer derimot ikke om berberen Abbas Ibn Firnas som konstruerte en lignende flyvemaskin, eller paraglider, ca. 600 år tidligere enn Da Vinci. Denne brukte han til å fly i 10 minutter fra toppen av et fjell. Senere videreutviklet han designet til noe som ligner veldig på det Da Vinci tegnet.

Mange av oss har heller ikke lært om at tallsystemet vi bruker i dag er arabisk. Vi lærer heller ikke om at verdens eldste universitet ble grunnlagt av den muslimske kvinnen Fatima al-Fihri i dagens Marokko. At vi unnlater å lære om intellektuelle og teknologiske fremskritt fra det globale sør, forsterker ideen om at det globale sør avhenger av hjelp fra vesten, og ikke omvendt.

FORLØPER: Det fønikiske alfabetet er forløperen til det greske og dermed det latinske alfabetet. Foto: Luca/Wikimedia Commons
FØRSTE TIL Å FLY: Oppfinneren Abbas Ibn Firnas var en berber som levde i Andalucia i 800-tallet, da det var under berbisk og arabisk kontroll. Denne statuen av Firnas er stilt ut på Ibn Battuta kjøpesenteret i Dubai. Foto: Imre Solt

Afrikanere blir objekter i egen historie

Med unntak av søramerikansk historie, så er det afrikansk historie som virker å være mest mangelfull ved norske skoler og universiteter. For å gi et eksempel fra min egen erfaring som student: Vi leste ca. en halv side i læreboka som fortalte om tidligere kongedømmer i Afrika, og deretter lærte vi litt om slavehandel, kolonitid og avkolonisering. Dette til tross for at foreleseren ikke var helt sikker på om Egypt var en britisk eller tysk koloni.

Hvite menn får igjen rollen som både forteller og aktiv part. Det er problematisk at vi bare lærer om hva som ble gjort mot afrikanere og ikke hva som ble utrettet av afrikanere. Afrikanerne blir med andre ord objekter i egen historie. Hva gjør det med vårt syn på afrikanere?

FRIHETSKJEMPER: General Toussaint Louverture som ledet Haiti mot uavhengighet. Foto: Ukjent /Wikimedia Commons

 Det er ikke utenkelig at denne objektiviseringen av afrikanere, som vi lærer allerede på barneskolen, er en grunn til at flere voksne nordmenn anser afrikanere som tiltaksløse mennesker som må få en hjelpende hånd fra nord for å klare seg. 

Det er jo enklere for oss å ikke vite så mye om historien til landene vi henter ressurser fra. Det er enklere for oss å tenke at det er deres egen feil at de er fattige, fordi de alltid har vært late, krigerske og mindre intelligente enn oss i nord. 

Vi får servert én side av historien

Det er også enklere for oss å ikke vite om de utallige militærkuppene våre allierte har støttet rundt omkring i det globale sør. Det er kanskje derfor vi ikke lærer om da britisk og amerikansk etterretning regisserte et statskupp i 1953 som fjernet den tidligere iranske statsministeren Muhammed Mossadegh som nasjonaliserte Irans olje, som frem til da hadde vært eid av det britiske oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company.

At forfatterne av våre pensumbøker i historie er fra vestlige land, er problematisk når vi lærer om den kalde krigen. Vi får servert én side av historien. Vi får servert historien fra våre allierte. Verken motparten, eller ofrene for maktkampen mellom USA og Sovjetunionen, blir invitert inn i lærebøkene våre. 

Vi lærer ikke om militærkuppet i Iran, men vi lærer om Koreakrigen, fordi her gikk også Sovjetunionen inn og støttet en side. Våre allierte gikk dermed inn i historiebøkene som Sør-Koreas beskyttere. 

Uavhengigheten ble ikke “gitt”

For at historietimene i større grad skal bidra til forståelse for samfunn og konflikter utenfor vesten, må det i større grad åpnes for å inkludere historikere fra det globale sør i pensum.

Vi trenger ikke bare å inkludere mer historie fra det globale sør i pensum; vi trenger å inkludere historikere som representerer disse områdene. Og de finnes. Allerede i 1965 publiserte den nigerianske historikeren Jacob Festus Adeniyi Ajayi historieboka Tusen år med Vest-Afrikansk historie, hvor både arkeologiske bevis og tidlige afrikanske tekster er tatt i bruk som kildegrunnlag.

Ajayi har også skrevet om afrikanske frigjøringskamper som førte til avkolonisering. Som skoleelev husker jeg at en historielærer beskrev avkolonisering som noe som ble gitt til koloniene. Han sa noe slikt som: “Etter andre verdenskrig var det ikke så populært å være rasist lenger, så kolonimaktene ga selvstendighet til sine tidligere kolonier“.

GHANAS FØRSTE PRESIDENT: Kwame Nkrumah ledet frigjøringsbevegelsen som førte til Ghanas uavhengighet fra Storbritannia i 1957. Foto: Abbie Rowe

Å lære bort at kolonimaktene ga selvstendighet til koloniene sine, er problematisk, fordi befolkningen i det globale sør igjen blir fremstilt som passive, mens de vestlige kolonimaktene blir fremstilt som giveren. Sannheten er at både Frankrike, Portugal og Storbritannia sendte inn militærstyrker for å slå ned frigjøringsbevegelser i blant annet Algerie, Angola, Mozambique, Kenya og Vietnam.

Avkoloniseringen var et resultat av en aktiv frigjøringskamp ført av befolkningen i koloniene. Noen land, deriblant Ghana, klarte å frigjøre seg uten væpnet frigjøringskrig, men det var likevel en politisk kamp ledet av politikeren Kwame Nkrumah.

 

  Vi trenger mer mangfold i pensum

VIETNAMKRIGEN: Den vietnamesiske frigjøringskrigen utviklet seg til å bli en 20 år lang krig hvor Sovjetunionen og Kina støttet den kommunistiske parten mens USA og andre allierte støttet den mer kapitalistiske siden. Foto: Thày Bùi Phúc Trạch – CVA

En stor del av frigjøringskrigene, deriblant den vietnamesiske og den angolanske, endte opp i langvarige kriger hvor stormaktene blandet seg inn for å sikre sine interesser. Sovjetunionen og Kina støttet den kommunistiske parten, mens USA og andre vestlige allierte støttet den mer kapitalistiske siden. I Angola endte likevel USA opp med å ha økonomiske forbindelser til alle partene av konflikten for å sikre egen oljeproduksjon i landet.

Altfor mange land i det globale sør har vært utsatt for slike kriger, ofte på grunn av stormaktenes kamp om makt og naturressurser. Derfor er det viktig å inkludere historikere fra det globale sør, når vi skal lære om konfliktene. Det er viktig å få alle sidene av historien presentert i historiebøkene våre, slik at vi får en ærlig presentasjon av hvilken rolle våre egne allierte har hatt, og dermed hvilket ansvar vi har for å bidra til gjenoppbygging i disse landene.

Vi burde lære om frigjøringen av koloniene i det globale sør på lik linje med hvordan vi lærer om den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Så snart vi kutter ut alle konene til Henrik VIII og alle sønnene til Keiser Augustus fra pensum, vil det være plass til å lære om historie som faktisk kan bidra til mer forståelse for verdenssamfunnet, og hvorfor noen land er mer preget av konflikt enn andre.