Enkelte medier driver kampanjer mot feminister, antirasister, muslimer, woke, de som bærer hijab eller de som kritiserer kultureliten – og de driver kampanjene for å bevise at «de kan». Det er ikke god presseetikk.
Foto: Tore Meek (NTB) / Robert Rønning (NRK)
Når Subjekt banker gjennom agendaer, svekker det tilliten til mediene og pasifiserer folket.
943Shares

Det er bra å ha prinsipper i livet. Ting man tror sterkt på, grunnregler man ikke avviker fra. Og enda bedre er det å få til å formidle prinsippene videre til andre hvis man har gjort seg erfaringer som tyder på at de kan være nyttige for andre enn oss selv. Noen ganger er det snakk om mer trivielle prinsipper, så som alltid å kontrollere at kjøkkenbenken er ren før man forlater hjemmet. Andre ganger er det snakk om mer graverende tematikk: aldri dømme andre, alltid gi de som har tatt et feilsteg en sjanse, aldri bruke vold, alltid snakke sant m.m.

Vårt prosjekt

I avisen Utrop som jeg selv leder, kan vi også gjenkjenne oss i dette, men prøver likevel å være litt annerledes. Våre lesere og våre ansatte tilhører hele partispekteret, og har stor takhøyde for ulike synspunkter og meninger. «Vi-et» vårt er eklektisk sammensatt, men vi kan nok enes om et par grunnleggende prinsipper, så som at tilstedeværelsen av menneskelig mangfold i all hovedsak er et gode. Eller at det skal være stor takhøyde for å ha lov til å ytre seg, også om holdningen man har er ukonvensjonell. At et medium har et slikt verdigrunnlag er vanlig.

Til tross for at vi er politisk uavhengige, og har noen holdepunkter rundt et felles grunnlag, blir vi noen ganger anklaget for å drive et slags prosjekt for en større sak. Mange blir overrasket når de først leser Utrop, særlig hvis de følger med over en periode, for Utrop er en av de mest frittalende mediene i Norge.

Ydmykende og ekskluderende journalistikk

Det er her, i landskapet rundt å drive kampanje og aktivisme rundt en sak, at presseskikken vi alle liker å si at vi er tilhengere av har en tendens til å slå sprekker. Den 31. august ble nettsidetidsskriftet Subjekt felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) for ikke å ha tilbudt tidligere medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, Begard Reza, samtidig imøtegåelse.

Jeg skal ikke her gå videre i detaljene rundt akkurat denne saken, med unntak av at jeg vil legge til et innlegg fra Aftenposten hvor Begard Reza oppsummerer denne debatten meget nøkternt. Men tanken på at Subjekts redaktør, Danby Choi, i saken rundt Reza, bedriver en lite heldig kampanjejournalistikk er besnærende. Og når jeg her bruker begrepet kampanjejournalistikk, vil jeg med en gang tilbakevise eventuelle innspill om at kampanjejournalistikk i hverdagen brukes om «all journalistikk man misliker», slik det er med den utslitte klisjeen «fake news».

For Rezas skjebne og detaljene rundt denne er symptomer på noe større. Noe som angår betydelig flere enn Reza og Choi, eventuelt Subjekt: Kampanjejournalistikk i betydningen at involverte journalister er villige til å gå over lik for å påvirke lesernes syn på saken i en bestemt retning. Den journalistikken lar seg dårlig forene med god presseskikk.

Inntil videre er det jo slik – riktig nok til enkeltes irritasjon – at ytringsfriheten i Norge kommer med noen begrensninger. Det kan vi selvfølgelig ha en debatt om, men slik det er i dag setter både nasjonale lovverk og pressens egne retningslinjer, så som Vær varsom-plakaten. enkelte grenser for den mye omdiskuterte ytringsfriheten. Personlig trenger jeg for øvrig ikke å lene meg på verken lover eller retningslinjer for å kunne argumentere for at kampanjejournalistikk mangler etisk forankring. Den er ødeleggende for tilliten til mediene, en viktig og sjelden vare mange steder i verden, tidvis også i Norge, og den kan være ydmykende og ekskluderende for den som blir offer for den.

Kampanje mot ‘woke’

Subjekt og aktørene som er tilknyttet nettstedet har ved flere tilfeller markedsført sitt produkt med å si at de «tør å si sannheten der andre tier», «er uredde», «ikke har berøringsangst», «tar tyren ved hornene», «tør å snakke høyt om det andre tier om av frykt for represalier» osv. fra samme retoriske skuffe.

Allerede her bør en alarm utløses. For hvor mange ganger har ikke medier oppført seg sårende og ydmykende i ly av at «de tør å si sannheten». Som i det famøse eksemplet fra 2006 der redaktør for Magazinet, nå Dagen-redaktør, Vebjørn Selbekk, på nytt publiserte de allerede kontroversielle Muhammed-karikaturene. Selbekk forklarte den gangen at karikaturene ikke var et angrep på islam, men på en politisk ideologi.

Den argumentasjonen har selvfølgelig fått en hul klang for mange, for det å bli fornærmet er, som kjent, en subjektiv opplevelse.

Og det er også her alt tyder på at publiseringen skjer som demonstrasjon på at «vi kan gjøre det», fremfor at det nødvendigvis er en livsviktig grunn til å gjøre det. Litt som for Subjekt-redaktøren. For det er nærliggende å tro at også Reza-saken har sitt utspring i bevisst kampanjejournalistikk, blant annet rettet mot de som blir oppfattet som, eller er selverklærte, ‘woke’. Og da kan det bare gå galt. En slik kampanje er i beste fall strategisk usmart for medier som ønsker å vekke befolkningens tillit, og i verste fall sårende og ekskluderende for de som rammes.

Agenda for å bevise at man kan

Jeg kan selvfølgelig kun spekulere i Subjekts strategi i saken om Reza. Noe tydeligere blir det likevel når jeg leser Chois Facebook-innlegg på datoen for PFU-fellelsen. Der forkynner han at han vil gi bort 30 eksemplarer av en av sine favorittbøker, Salman Rushdies Sataniske vers.

Igjen: Det er viktig med ytringsfrihet, og sett med aktivistens briller er det også bra å ha kjepphester – og å kunne si det høyt. Men for å si det som en lett plaget niendeklassing på tentamen når eleven på rekka bak klikker uavbrutt med kulepenna: « du eller!?»

For hvilke indisier har vi på at ytringsfrihet og uredd journalistikk dør ut av at vi respekterer noen menneskers bønn om ikke å få en kampanje rettet mot seg?

Kampanjejournalistikk er det omvendte. Å kjøre på med en agenda aller mest for å bevise at man kan. Uten at det er en del av en større saklig debatt. Det er en strategi som på ingen måte fremmer ytringsfrihet. Den knebler opplevelsen av å kunne ytre seg fritt og den er ufin. Kampanjejournalistikk og god presseskikk lar seg aldri forene.