Mangfoldig sammensatte elevgrupper gjør det bedre enn andre!
Foto: Wikimedia Commons
Sammensettingen av elever i Osloskolen gir resultater.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Den 18. august publiserte Utdanningsdirektoratet statistikk for grunnskolekarakterer fra skoleåret 2022-2023. Utrop delte også samme dag ett av rapportens høydepunkter – at elever i Osloskolen har landets høyeste gjennomsnitt hva såkalte grunnskolepoeng angår – en måleenhet for elevenes karaktergjennomsnitt på vitnemålet.

Høyres Mathilde Tybring-Gjedde og Eirik Lae Solberg påpeker dog, slik Høyre-politikere gjerne gjør, overfor VG, at lese- og regneferdigheter er blitt dårligere på enkelte klassetrinn i Oslo. Og det skal ikke så mye kullsort fantasi til for å gjennomskue agendaen når de to, dårlig skjult bak de gamle klisjeene om sosiale forskjeller, «uttrykker bekymring» for hvordan det skal gå med barna i Oslo.

De to er selvfølgelig også på fisketur etter stemmer. Det og selger jo, dessverre, godt hos de som allerede stemmer på høyresiden når det kommer dem for øre at Høyre er et parti som «tør å ta den ubehagelige samtalen», «ikke har berøringsangst» (les: tør å være negativt innstilt til mennesker med et andre ytringer enn dem selv) med mere.

Det er dog intet modig i å fremme polariserende påstander om barn og deres familier. Oslos barn og unge har i stedet all mulig grunn til å være stolte.

Oslo-elever har bedre gjennomsnitt enn andre

Før Oslo-borgerne legger sjampanjen på kjøl, skal sies at elever i Norge som helhet har påfallende identiske resultater, og differansen mellom Oslo og resten av landet er ikke enorm når man studerer stolpediagrammet for hvert fylke.

Men allikevel, forskjellen er synlig – elever i Oslo har 2,2 poeng mer enn landsgjennomsnittet. Oslo skiller seg selvfølgelig også demografisk fra resten av landet, så det bør jo egentlig ikke komme som et sjokk at tallene for Oslo skiller seg fra tallene i resten av landet.

Videre kommer alle variablene vi kan og bør ta høyde for når vi leser alle former for statistikk – tallene kommer blant annet i kjølvannet av pandemi som har snudd opp-ned på mye. Noe Utdanningsdirektoratet også påpeker i det lille som kanskje kan oppfattes som en slags tolkning av tallene. Generelt byr rapporten dog på lite eller ingen tolkning. Men den konstaterer altså klokkeklart at elevene i Oslo har bedre gjennomsnitt enn elever andre steder i landet.

Den som leser statistikken

Og igjen: Feiringen bør kanskje holdes noe dempet, for tallene utgjør neppe noen garanti for at Oslos barn og unge får et godt liv, verken umiddelbart eller på lang sikt. Trivsel, livsglede, mestringsfølelse og andre myke faktorer er jo ikke en del av rapporten.

Men når alle forbehold er tatt: Gratulerer til Oslo, Oslos lærere, Oslos foreldre, Oslos skoleelever, Oslos politikere og til hele byens mangfold – om enn komplisert.

For det nytter ikke å nekte. Jeg kan ikke annet enn å smile litt konspiratorisk og sende en tanke til Unge Høyre-leder Ola Svenneby, som i juli kunne deklarere at det nærmest bare var snakk om dager før hele samfunnet raknet under innvandringens destruktive press.

Det sto rent faktisk så dårlig til med forholdene i Norge at Svenneby ville ha innvandringsstopp. Rett og slett for å gi det vaklevorne og av innvandrere tynnslitte samfunnet en pust i bakken før vi fortsatte kampen mot innvandring og innvandrere som når som helst kunne gi samfunnet vårt det endelige dødsstøtet.

Nå har jeg selvfølgelig ikke dekning for å hevde at innvandrere og deres familier i Oslo ene og alene kan takkes for at skoleelever i Oslo gjør det bedre enn andre steder. Avhengig av hvilken statistikk man sverger til, og mest av alt: hvem som leser den, vil helt sikkert enkelte mene at det nettopp er somaliere, pakistanere og andre slabbedasker fra «andre kulturer» som trekker statistikken i negativ retning, og at Oslo hadde scoret enda bedre hvis det ikke var for skjødesløse innvandrerbarn.

Hva ovennevnte angår, vil jeg ikke la meg trekke ned i den totalt fordummende debatten om hvem som har den mest faktabaserte statistikken og hvem som tolker den mest riktig.

Summen av forskjelligheten

I stedet velger jeg, basert på egen erfaring og på egne tanker om hva som er godt og vondt, rett og galt, å konstatere at ett eller annet målbart har gjort at summen av karakterene til barn i Oslo er bedre enn andre steder. Og når jeg nå er blant dem som tror sterkt på styrken i menneskelig forskjellighet, velger jeg også å tro at Oslo-elevenes stødige resultat er et resultat av et vel av kollektive ressurser de i kraft av sin forskjellighet sitter på.

Hvis jeg igjen i et øyeblikk må få lov å feire litt, tror jeg nettopp at det er summen av elevene i Oslo som har gjort utslaget. Et forfriskende nytt «ha-ha, hva var det jeg sa?» til grinebiterne med barn på Tøyen eller Wahl som med alvorstyngede ansikter kunne fortelle journalistene at de til slutt, i fravær av pølser og barnebursdager, ble nødt til å gi opp å ha barna på disse skolene. De ville jo ikke at de søte små skulle være prøvekaniner i et skadelig prosjekt orkestrert av de som ikke tør å innrømme at innvandring er problematisk – de som har berøringsangst.

For hva er det vi ser her? Jo, akkurat denne statistikken gir oss summen. Denne gangen får vi ikke høre alle de individuelle historiene – alt til sin tid – men vi kan lese om hva som utrettes når hundretusener av barn og unge med bakgrunner fra hele verden kommer sammen i Oslos klasserom. Det samlede resultatet. Summen av tjukke, tynne, høye, lave, somaliske, nordnorske, skeive, muslimske, kristne, ateistiske og afrikanske gutter og jenter som kommer sammen.

Ulike hoder tenker best

Og nei, jeg er ikke høy på en eller annen opplevelse av magi, her. Jo litt, kanskje, men den slags blir jo bare unntaksvis tatt seriøst i Norge, så la meg heller referere til Richard Florida, den amerikanske professoren i statsvitenskap og urban planlegging som bruker følgende enkle, men sylskarpt tydelige, modell for å forklare hva som gjør at virksomhetene med størst menneskelig mangfold er de som tjener mest. Florida forklarer:

«Sett to grupper, hver av dem på 10 mennesker, i hvert sitt identiske rom og gi dem en oppgave de skal løse. I den ene gruppen snakker alle de ti personene forskjellige språk, har ulike religioner, ulike utdannelsesnivåer, ulike arbeidserfaringer, ulike nasjonaliteter, ulike legninger og ulike inntektsnivåer. I den andre gruppa er alle de ti deltakerne menn, 50 år, har doktorgrader, snakker samme språk, jobber i samme firma, har samme religion, samme bakgrunn, samme legning og snakker samme språk. Start en stoppeklokke i hvert rom og se hvem som løser oppgaven først. Det som, uten unntak, skjer, er at gruppa der alle er ulike løser oppgaven i løpet av 50 sekunder eller før. Etter fem minutter har den andre gruppa fortsatt ikke løst oppgaven og eksperimentet avsluttes.»

Og for de av oss som ofte tenker disse tankene er det jo ikke noe nytt: Gruppa der alle er like, kunne like så godt bare ha bestått av én person. Den har i prinsippet det som tilsvarer ett hode. Den andre gruppa har ti. Så klart de vinner. Og så klart at elevene i Oslo kollektivt scorer høyere enn resten av landet.

Gratulerer til alle de fine elevene i den inkluderende Osloskolen!

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER