Vårt forestilte fellesskap

Innvandrere til Norge slutter opp om verdier som demokrati og ytringsfrihet
Å være norsk er ikke et spørsmål om verdier.
0Shares

I årevis har det versert en debatt om ”norske verdier” i
mediene. Det er alltid underforstått at disse eksisterer, og at det er tilhørigheten
til disse som gjør oss norske.

Men er ikke det å være norsk i all hovedsak et juridisk
spørsmål? Ble jeg ikke norsk da jeg oppfylte vilkårene i statsborgerloven § 7 (1)
bokstav a-h? Joda jurister. Men tilhørighet til nasjonen som ga verden Peer
Gynt, Bjørn Dæhlie og Aleksander Rybak kan da ikke reduseres til sjeleløse
paragrafer. Her jakter vi på noe større, et rotnorskt liberté, égalité, fraternité!

Advarsler mot essensialisering til tross, debattantene insisterer
på at det finnes særtrekk som gjenspeiler hva det norske er. Om vi bare leter
lenge nok finner vi noe i kjernen av hver nordmann som binder oss sammen.  

Denne gangen er det senterpartiets enfant terrible, Ola
Borten Moe, som innstendig maner oss til å hevde de norske verdiene. I et intervju
med Klassekampen trekker han frem demokrati, menneskerettigheter, respekt for
individet, og likestilling som eksempler på slike.

Den første innsigelsen er åpenbar. Disse verdiene har ikke
sitt opphav i Norge, og ble først møtt med skepsis, sågar motstand, fordi de
brøt med datidens tradisjonelle norske verdier. Anders Heger i Dagsavisen har
en leseverdig tekst om dette.

En innsigelse som er mindre åpenbar er om det overhode er
mulig å identifisere det å være norsk med bestemte verdier. Professor Janne
Haaland Matlary mener i en kommentar i Aftenposten
at det finnes noen objektive norske verdier, og slutter seg i stor grad til
Borten Moes liste. Om det nå er slik at f.eks. demokrati, menneskerettigheter og likestilling er verdier som gjør oss norske, så reiser dette en rekke spørsmål: Ble vi først norske da
kvinner fikk stemmerett? Var det en latent norskhet som manifesterte seg da
homofili ble avkriminalisert? Ble vi norskere av å innføre pappapermisjon?

Spørsmålene belyser problemet med å redusere det å være
norsk til et sett verdier. Verdier er i kontinuerlig endring, og en gradert
tilknytning til disse som mål på norskhet er ikke dekkende.

Som Anders Heger også er inne på så handler denne stadig
tilbakevendende debatten mest om de som står utenfor vårt felleskap. Vi trenger
et arkimedespunkt for å dreie lyskasteren over på dem som allerede er
ekskludert. Det er ikke tilfeldig at samtlige debatter om norske verdier har
radikal islam som bakteppe. La oss ta en konservativ kristen som ønsker en
blasfemiparagraf og mener at kvinnens plass er på kjøkkenet. Er din
ryggmarksrefleks å si at vedkommende har unorske tilbøyeligheter? Neppe.

Slike verditester er lite egnet til å definere nasjonstilhørighet.
De vil likevel vedvare som bærebjelker i vårt forestilte felleskap som hylles
på 17.mai og i nyttårstaler. Men disse verdiene sier sørgelig lite om hva det er
å være norsk.

Følg forfatteren på twitter: @tomcvarghese