Foto: Fanney Antonsdottir
I det siste kommunevalg har vi observert at enkelte grupperinger har brukt sin stemmerett for å få inn kandidater med samme etniske bakgrunn. Det er altså ikke først og fremst partienes politikk eller kommunens behov som har styrt stemmegivningen, men lojalitetsbånd en har med seg fra hjemlandet. Dette fenomenet har vi sett tydelig hos partier både på høyre- og venstresiden.
Snakker om hjemlandet
Når en kandidat reiser rundt og snakker varmt om egen gruppe eller om tidligere hjemland eller opprinnelsesregion, gir dette seg ofte utslag i et sterkt forhøyet antall personstemmer ved valget. Dermed blir det man egentlig burde gått til valg på, nemlig partiets program og politiske løsninger som gjelder alle, satt til side.
Tankegangen som ligger bak en slik “etnisk” stemmegivning fra velgernes side, er selvsagt at en kandidat som taler mitt hjemlands sak, også skal forsvare meg og min gruppes interesser dersom personen får et verv i lokalpolitikken. Det er ingen tvil om at denne praksisen er utbredt, og i noen tilfeller virke hensiktsmessig. Men er denne praksisen sunn og fornuftig når det gjelder å minske avstander og forskjeller i det flerkulturelle samfunnet vi ønsker å bygge?
Norske særinteresser
Vi må også huske at norsk nasjonalisme og sjåvinisme er sterk, og det foregår en lignende stemmegivning til fordel for kandidater som ikke liker innvandring, og som aktivt prøver å motarbeide utviklingen mot et flerkulturelt samfunn. Denne sammenhengen forklarer en del av stemmene som gikk til Frp, men også en del av stemmene til Høyre. Svært mange av stemmene til Høyre i Oslo kommer fra vestkanten der det bor få innvandrere. Faktisk kommer så mange som 9 av 22 av Høyres representanter i det nye bystyret fra bydel Vestre Aker. Vi sier ikke at dette er er et “kupp” slik enkelte har antydet når det gjelder minoritetenes stemmegivning, men det viser en lignende tendens til å stemme på egne kandidater, fremfor å tenke på helheten.
Når sosial eller etnisk bakgrunn styrer hvilke kandidater som kommer inn, kan vi få en situasjon der helheten i politikken kommer i skyggen av gruppeinteresser. Dette er ikke velgernes feil. Det er partiene som må ta ansvar for å dyrke fram representanter med bredere appell enn det vi ser i dag. Og det er partiene som må gå gjennom sin praksis når det gjelder å drive valgkamp og kampanjer. Henvender man seg bare til velgere man føler at man har noe til felles med, blir valgresultatet deretter.
Vi er bekymret for hvilken politikk de kandidatene som er valgt inn på bakgrunn av særinteresser skal føre i bystyret.
Når sosial eller etnisk bakgrunn styrer hvilke kandidater som kommer inn, kan vi få en situasjon der helheten i politikken kommer i skyggen av gruppeinteresser.
Bekymringsfullt
Et flerkulturelt samfunn kan ikke fungere dersom det utvikler seg til en samling lukkede grupper. Nasjonale og etniske grupperinger må åpne seg overfor storsamfunnet og overfor andre grupper. En by for alle, som det stadig snakkes om i festtaler og verdidokumenter av ymse slag, må bli en by der individer på tvers av språk, religion og etnisk eller annen tilhørighet jobber sammen for å sikre velferd og sikkerhet for alle, ikke bare for egen gruppe.
Vi er bekymret for hvilken politikk de kandidatene som er valgt inn på bakgrunn av ulike særinteresser skal føre i bystyret. Vil de følge forventningene til dem som ga dem personstemmer, eller vil de jobbe til beste for hele det flerkulturelle Oslo? Skal vi bygge et flerkulturelt samfunn, må vi lære oss å tenke lokalt og globalt, ikke ut fra etniske eller religiøse særinteresser.
