Medieskapt bilde av innvandrerungdom

49 barn har hittil i år forsvunnet fra norske asylmottak
Foto: Benjamin Chan
Media kalles ofte den fjerde statsmakt, og det er ikke uten grunn, for media har mye makt. En gruppe det skrives mye om, er innvandrerungdom. Men ungdommen kjenner seg ikke igjen i bildet media skaper. Et enda større problem er konsekvensene av fremstillingen mediene gir.  
0Shares
Latest posts by Alisa Mujanic, vinner av Holbergprisen i skolen 2011 (see all)

I de senere årene har debattene rast om unge kvinner som kommer i konflikt med foreldrene og samfunnet over bruken av hijab, om tragiske kjærlighetshistorier mellom ungdom som føler seg bundet av foreldres konservative verdier fra hjemlandet, om unge som ender opp i radikale islamske miljøer, og om flere av Oslo-skolene hvor etniske nordmenn har blitt en minoritet.

Ukjent Norge
Oppslagene og debattene omkring dette i mediene gir oss et negativt bilde av innvandrerungdom i Norge. Men har den fjerde statsmakten virkelig gitt oss det riktige bildet? I et forskningsprosjekt jeg gjorde for en stund tilbake med Holbergprisen i skolen, fant jeg et helt annet bilde. Det jeg fant, var et flerkulturelt Norge hvor kulturmøter mellom nordmenn og innvandrere sjelden resulterer i konflikter, mens møter mellom ulike grupper av innvandrere, med ulik kulturbakgrunn, mye oftere resulterte i dype konflikter, blant annet på grunn av ulike historieoppfatninger.

Det er mange flere konflikter mellom innvandrere, som skyldes kulturen. Det er alltid konflikter på skolen mellom irakere og kurdere, eller somaliere og kurdere, enten fordi irakere sier til kurderne at de ikke har et eget land, eller somaliere gjør det. – Karima, Irak.

Et viktig prinsipp i ethvert demokratisk og fritt samfunn, er at ingen makt skal være alt for mektig, da kan urett fort begynne å rå.

Vanskelig historie
Historien er den viktigste årsaken til kulturkonflikter mellom ulike grupper av innvandrere. Bosnisk og serbisk ungdom havnet også i konflikter på grunn av ulik forståelse av borgerkrigen i Bosnia 1992 – 1995. Dette er en viktig kilde til konflikt som vi har oversett i diskusjonene om innvandring og integrering.
Gjennom min forskning oppdaget jeg også et ungdomskull som føler seg fremmedgjort av media. For eksempel følte mange jenter at diskusjonen om hijab som foregår media, fratok dem muligheten til selv å definere hva de ønsker å uttrykke når de velger å ta på – eller av – hijaben.

Mange følte at nordmenn manglet kunnskap om deres kultur og religion. Ungdommene opplevde også å bli konfrontert av norske ungdommer på problemstillinger de ikke selv hadde noe forhold til, men som var hausset opp i media. Det flerkulturelle Norge vi hittil har fått presentert, har bestått av to grupper, oss (nordmenn) og dem (innvandrere). Disse klart definerte grupperingene eksisterer ikke i virkeligheten, kun i medievirkeligheten.
 
I pressens søkelys

 Faren min er veldig streng når det gjelder kjærester og gutter, men jeg tror ikke det er på grunn av kulturen vår, jeg tror at både innvandrere og nordmenn opplever det samme, det er slik foreldre er.  – Sara, fra Chile.

Debatten og sakene i media om ungdom som ønsker mer frihet, men er bundet av foreldrenes konservative kultur, skaper et bilde av innvandrerungdom som opplever en daglig kulturkonflikt med foreldregenerasjonen, som er mye mer konservativ, og stiller seg avvisende til norske verdier, i motsetning til ungdommene selv. Det er viktig å gjenta at dette bildet i stor grad er medieskapt. Innvandrerungdom flest opplever konflikter med foreldrene sine, men denne konflikten skyldes ikke kultur. Det er en konflikt mellom generasjoner, og ikke den verste konflikten innvandrerungdom opplever i Norge.

Forvridd virkelighet
Mange av personene som deltok i forskningen min mente at media fokuserte på ekstreme tilfeller av kulturkonflikter mellom ungdom og foreldre, og disse fremstillingene ble alt for enkelt fremstilt og ukritisk akseptert av vanlige norske lesere. En av personene jeg intervjuet fortalte at hun som utenlandsk med hijab ble møtt med visse forventninger av nordmenn, mer spesifikt svært lave forventninger.

Ofte er det som om nordmenn, spesielt voksne, forventer at jeg ikke snakker norsk, at foreldrene mine er ekstremt strenge, og at jeg er en stakkarslig jente som er undertrykt av kulturen min. Men jeg har vokst opp i Norge, jeg har tatt til meg norske verdier som ytringsfrihet og demokrati sterkere enn mange andre nordmenn, og jeg kjører bil. Jeg er ikke så undertrykt, og lik det bildet de ser for seg. – Fatima fra Irak/Filippinene.

Selv om innvandrerungdom flest ikke opplever at de er nødt til å kjempe en «ekstra» kamp med foreldrene sine på grunn av ulike verdier, så er kanskje mange nødt til å kjempe mot de negative forventningene, som ofte er skapt av media. Det oppstår et slags virkelighetskræsj, som i dette tilfellet ikke handler om kultur, men om det som er sant og det som går for å være sant.

Undertrykkelse
Det flerkulturelle Norge har blitt utfordret en rekke ganger i de senere årene. Debatt etter debatt har rast om innvandring, hijab, islamisering, islamofobi og verdier. Det har vært rettet et sterkt fokus mot innvandrere, og også innvandrerungdom. Med så mye oppmerksomhet rettet mot én gruppe, er det nærliggende å tro at undertrykkelse følger denne gruppen. Problemet ligger i hvor undertrykkelsen kommer fra.

Jeg føler ikke at hijaben min undertrykker meg, men meningene i samfunnet gjør det. – Fatima.

Kanskje er det ikke bare innvandrerungdom som møter en ekstra utfordring og konflikt. Den fjerde makten, mediene, er uten tvil mektige, men vi skal ikke være for ukritiske til bildet vi ofte presenteres for.  Et viktig prinsipp i ethvert demokratisk og fritt samfunn, er at ingen makt skal være alt for mektig, da kan urett fort begynne å rå. Når det gjelder ungdommer med innvandrerbakgrunn, har fokuset kanskje vært for ensidig og vi som publikum har kanskje vært en smule ukritiske overfor bildet som ofte portretterer en ungdomsgenerasjon bundet av foreldrenes konservatisme og strenge regler.

Ikke overse konflikter
For ungdom er alt annet enn bundet av regler, enten de er kurdiske, irakiske, somaliske, eller norske. Det har historien vist oss gang på gang. Det farlige med illusjonene rundt kulturkonflikter i samfunnet er at vi risikerer å overse de virkelige, og viktige kulturkonfliktene som finner sted. De viktige konfliktene vi overser er de som viderefører konflikten mange ungdommer har med seg fra hjemlandet. Integrering handler om å integrere mennesker i samfunnet, og vårt samfunn består av flere ulike kulturelle grupper. Når vi ser integrering på den måten, og ikke som en prosess mellom to grupper (innvandrere og nordmenn), forstår vi at det er galt å overse kulturkonflikter mellom irakere og kurdere, serbere og bosniere, eller ulike stammegrupper fra Somalia. Konsekvensene av å overse virkeligheten slik den er kan ramme oss hardt.

Å forvrenge bilder av virkeligheten er aldri en løsning, og resulterer sjelden i noe godt. Det har også historien lært oss.