Null rettssikkerhet for asylsøkere

En stor del av etioperne i Norge som har søkt asyl har jobbet politisk mot myndighetene, og sier de frykter for livet sitt hvis de sendes tilbake. Utlendingsdirektoratet avviser imidlertid dette, og sier situasjonen ikke er så ille som folk vil ha det til.
Foto: Andres Vargas
Når asylsøkere får endelig avslag på asylsøknaden vil det ikke si det samme som at vedtakene er riktige – slik Pål Lønseth og regjeringen så skråsikkert prøver å overbevise oss om.
0Shares

Hvor lenge skal flukten vare for barn på flukt og familiene deres? Sakene er mange og forskjellige men har flere fellestrekk: mange av barna har bodd her i landet hele livet, andre i flere år, alle snakker norsk og går i barnehager og skoler, har vennene sine her, de kjenner kun dette landet men skal likevel sendes til et land de aldri har satt vært i – foreldrenes land – ikke deres. Asylbarna skal tvangsutsendes hvis regjeringen og Une får det som de vil. Er dette Une, regjeringen og høyesteretts tolkning av “barnets beste”? Nei, det som viser seg å telle mer er innvandringsregulende hensyn. Utrolig skuffende at barnets beste ikke er tatt hensyn til i høyesterett. Da er det godt å vite at vi er veldig mange over hele landet som er sterkt uenige i dette og det arrangeres derfor markeringer over hele landet 12. januar.

Utslitt
Samtidig går 450 etiopiere til søksmål mot staten. Vil Une fortsatt påstå at alle disse har fått riktige vedtak på asylsøknadene sine når de går til et slikt skritt? Hvordan skal mennesker med endelig avslag ha økonomi til å prøve sakene sin i rettssystemet? De er fratatt alle rettigheter – også retten til å forsvare seg. De står fullstendig på bar bakke – psykisk og fysisk utslitt av umenneskelige påkjenninger og på toppen av alt – rettssikkerheten er uoppnåelig i «rettsstaten Norge». Den eneste muligheten å nå fram – felles søksmål. Sakene er prøvd for tingretten og lagmannsretten. Høyesterett avviser saken og nå tar etiopierne saken videre til menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD). De må leve i frykt for tvangsretur hver eneste dag. Når blir utsendelsen? I natt? Om ett år? Flere år? (Mange venter fortsatt på svar på asylsøknaden etter 10-13 år, en tid full av angst og traumer fra grusom tortur og massevoldtekter av politifolk i fengslene).

Arroganse
«Det er normalt å føle subjektiv frykt i en slik situasjon», sier Pål Lønseth. Nei, det som er normalt, er å få positivt vedtak på asylsøknaden når man trenger beskyttelse. Mange av etiopierne er politisk aktive også her i Norge, noe som innebærer stor risiko for fengsling og tortur ved evt tvangsutsendelse, noe våre politikere ikke vil diskutere, ifølge dem er de “returnektere” og “økonomiske flyktninger”. Tonen i justisdepartementet blir mer og mer amper når jeg henvender meg dit og skriver artikler om dette temaet igjen og igjen. Deres evige utsagn om at “de stoler på Une’s vedtak” er utslitt og så langt fra virkeligheten som det går an å komme. Ifølge Lønseth og vår regjering gjør Une aldri feil – for dem eksisterer ikke de menneskene som støttegruppene hjelper til beskyttelse eller til opphold av andre årsaker. Arrogansen fra regjering og Une rammer dessverre mange mennesker som trenger beskyttelse svært hardt.

Arrogansen fra regjering og Une rammer dessverre mange mennesker som trenger beskyttelse svært hardt.

Une tok feil
Rundt omkring i landet finnes mange flotte, engasjerte frivillige som står på for å få omgjort feile vedtak fra Une – nemlig støttegruppene. Jeg tilhører selv ei slik. Ei av støttegruppene har vunnet begge sakene sine i retten, nå er den tredje på gang. Det beviser – som mange andre saker som er vunnet rundt omkring i landet – at UNE tok feil alle gangene. De gjorde grove feil i vedtakene som kunne ha endt med fengsling, tortur og henrettelser ved tvangsutsendelse. Dette sier mye om Norges «ufeilbare» Une. Har til dags dato ikke opplevd å høre en eneste innrømmelse eller beklagelse hverken fra Une eller våre ledende politikere. De har lullet seg så langt bort fra sannheten at det er kanskje skammelig å stå fram og beklage feile vedtak med påfølgende tvangssutsendelser til grusomme represalier?

Hvor mange med endelig avslag er tvangsutsendt til forfølgelse, fengsling og tortur fra Norge? Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner, andre med slik kunnskap og mennesker i nær relasjon til de utsendte – mange. Ifølge regjering, Udi og Une – ingen.

Mens støttegrupper over hele landet arbeider aktivt og målrettet videre for at barn på flukt og andre som har fått urettferdige avslag på asylsøknadene endelig skal få trygghet og rettferdighet – fortsetter vår regjering i ensom majestet «å stole på at de riktige avgjørelsene blir tatt i Une». De er alene om å tro på nissen.

Une viser klare sykdomstegn når stadig nye støttegrupper må etableres for å gjøre den jobben Une utfører ikke er i samsvar med menneskerettigheter og signerte konvensjoner. Lønseth, regjering og Une fortsetter sine mosegrodde standardsvar: “alle får individuelle og nøye vurderinger i behandlingen av asylsøknadene sine”.

I stedet for Une må vi få et rettferdig system der rettssikkerheten er sikret for alle som trenger å bringe saken sin videre etter endelig avslag. Det må gis fri rettshjelp slik at de som har mistet alle rettigheter får økonomisk mulighet til å ta saken videre til retten.

Til slutt: Jo mer justisdepartementet misliker at jeg uttaler meg mot regjeringens umenneskelige asylpolitikk – jo mer entusiastisk fortsetter jeg og mange andre kampen for rettferdighet for våre medmennesker som “har fått beskjed om å forlate landet”.