Kommentar:

UiO må bestemme på UiO

Islam Nets leder Fahad Qureshi fikk avslag på søknaden om å etablere et lokallag ved UiO
Foto:Kjetil Hegna
Bør den ekstreme ytring ha et særskilt krav på å bli sett og hørt i det offentlige rom?
0Shares

I Dagsavisen i går kritiserer Anne Holt Knut Olav Åmås sin artikkel i Aftenposten som gir uttrykk for at stadig flere premissleverandører i samfunnsdebatten mener at ekstreme ytringer bør ha et særskilt vern mot (usaklig) motmæle, et særskilt krav på publisering og en særlig verdi. Men dette kan overføres på andre arenaer; bør organisasjoner og enkeltmennesker få særskilt plass til å samle seg og utøve sin organisasjonsvirksomhet hos offentlige institusjoner?

Den siste tiden har det rast en debatt som følge av Universitetet i Oslo (UiO) sitt avslag på Islam Nets søknad om å kunne bli en studentforening ved universitetet. Debatten som har oppstått, er sunn og viktig. Jeg er enig med Lars Gule som skriver i Klassekampen at det  ikke er dumt at universiteter og høgskoler tydeliggjør sitt verdigrunnlag. Selve kjernen av debatten dreier seg nemlig om hvem som har rett til å påberope seg organisasjons- og ytringsfrihet, og om UiO bryter med frihetsprinsipper når de nå nekter Islam Net innpass på Blindern.

Tilfredsstiller ikke kravene
Til Universitas sier rektor Ole Petter Ottersen at universitetet har besluttet å avslå søknaden fordi Islam Net ikke tilfredsstiller kravene til studentorganisasjoner. Og det er særlig deres kjønnssegregering, holdninger til homofili og andres religiøse standpunkt som er problematiske.

Frihetsprinsippet gjelder også institusjoners rett til å avvise organisasjoner som de mener strider med deres verdigrunnlag.

Islam Net er ikke den eneste som synes det er et urettferdig avslag og som har kritisert UiO for avgjørelsen. Historieprofessor John Peter Collett uttrykker overfor studentavisa at avslaget er et bevis på at UiO bøyer av for populistisk press. Han anklager dem også for å utøve politisk sensur og for å utestenge grupper som mener noe annet enn det som er politisk korrekt. Og som et kirsebær på toppen kaller han universitetsledelsen for svake og feige, som ikke klarer å holde på prinsipper som det burde være universitetets oppgave å forsvare. Collett viser til at universitetet tidligere har forsvart studentenes fulle organisasjons- og ytringsfrihet, og trekker frem 70-tallets studentorganisasjoner som kvinnefronten og studentgrupper på ytre venstre.

Ikke godt nok
Men det at universitetet tidligere tillatt studentorganisasjoner som har tatt til orde for væpnet revolusjon er ikke et godt nok kritikkgrunnlag av UiO. Samfunnet og universitetet har endret seg mye siden 1970-tallet. Å argumentere med hendelser fra så langt tilbake i tid er i mine øyne reaksjonært. Videre er det helt tullete av Collett å sammenligne den kjønnssegregeringen Islam Net står for med de kjønnsdelte møtene som fantes for over 40 år siden. I datidens norske samfunn var kvinners rettigheter mye dårligere, kvinnekampen hadde nettopp begynt å blomstre og det var nødvendig at kampen skjedde på kvinnenes premisser. 

Gule er inne på noe viktig når han skriver at utfordringen ligger i den presedensen som nå er etablert av UiO. For ved å avslå Islam Nets søknad, så må universitetet følge dette opp overfor andre studentforeninger. For det er som Gule skriver ”Å utelukke en muslimsk studentforening alene, ser ikke bra ut. Det kan fort oppfattes som diskriminering på religiøst grunnlag”, og da vil UiO bryte med frihetsprinsippene. Men inntil videre er ingen av prinsippene blitt brutt. Hverken fra den ene eller andre part. For til tross for at Islam Net ikke nå har fått lov til å starte opp et ”lokallag” på Blindern, så har de lov til å klage på vedtaket og ytre sin mening.

Prinsippene er ikke krenket
For det er nemlig som Holt skriver i Dagsavisen at klisjeen om at ytringsfrihet (også) er å tåle de meningene vi ikke kan fordra, er sann, og denne ytringsfriheten går begge veier. Det betyr da også at motytringer er vernet av frihetsprinsippet, skriver Holt. Det gjelder også institusjoners rett til å bestemme at de ikke vil gi plass til organisasjoner som de mener strider med deres verdigrunnlag. Og det uten å bryte med frihetsprinsippene det norske samfunnet er tuftet på.

Les også: Snakk med, ikke bare om