Å vokse opp med Karpe Diem

Det er duoen Karpe Diem som kan smile bredest etter at Spellemann-nominasjonene ble offentliggjort tirsdag, skriver Dagsavisen.
Foto: Martin Johansen
Som 12-åring fikk jeg en av mine største hip hop-opplevelser med Glasskår-ep-en til Karpe Diem. Nå har jeg blitt voksen.

Jeg var 12 år gammel da Glasskår kom ut, og jeg husker godt linjen: “Pass deg, pass deg, bunad blir burka.“, jeg lo og mente at dette er det feteste som noensinne har blitt skrevet. (Jeg kan forøvrig skryte av at jeg kan hele teksten til denne sangen, som heter Kunsten å være inder, utenat.)

Det er nå over ti år siden Glasskår. I mellomtiden har vi hatt karikaturstrider, et grusomt og rasistisk motivert terrorangrep på norsk jord, enda flere kriger i Midtøsten og partiet Karpe Diem fryktet mest i 2004, sitter nå i regjering. Karpe har i løpet av den tiden blitt voksne og ett av Norges mest kjente band (a household name, som man sier i statene). Alle platene til Karpe Diem har fulgt samfunnsutviklingen, og de har alltid rappet om det de syns har vært kjipt med samfunnet. Dette skal de absolutt ha honnør for; rap om penger og damer er uten substans.

Rappet om Palestina
Jeg har også blitt voksen og hører ikke lenger på Karpe Diem. Glasskår er nå forbeholdt mimring om hvordan Karpe var såååå mye bedre før de ble store. Men rett skal være rett, Karpe har ikke blitt dårligere. De er bare ikke relevante for meg som 23-åring. Og jeg tror ikke Karpe Diem bryr seg noe særlig om å ha mistet meg som fan, for i mellomtiden har de vunnet halve Norges hjerter og sinn.

Uansett hvor voksen jeg har blitt nå, kan jeg vanskelig overdrive hvor viktige Karpe Diem var for meg i oppveksten. En av mine første politiske oppvåkninger fikk jeg da Magdi rappet om Palestina i låta “Generalens Eiendom”. Jeg husker at jeg tenkte: “Shit, hvis til og med Karpe snakker om Palestina, det er jo helt rått.” Det høres banalt ut i dag, men man skal aldri undervurdere musikkens makt. Tror heller ikke jeg var den eneste tenåringen der ute som tenkte akkurat dette.

Dessuten rappet Karpe  norsk om livet i Norge. Vi må huske at tidlig på 2000-tallet var det ikke mye populærmusikk på norsk som kids kunne høre på. Nå har det heldigvis blitt bedre. Og de av oss som hørte på hip hop på denne tiden, hadde et stort utvalg fra USA, men lite fra Norge. Greia med Magdi og Chirag var at de rappet en hel del om identitet og det å passe inn i norske miljøer når du har et annerledes navn og en litt annen hudfarge. Ingen før hadde snakket om dette i norsk musikk. Dette har blitt sagt utallige ganger før om Karpe, men det skader ikke å gjenta det.

Vil nå ut
Da Karpe for en uke siden ga ut tre nye sanger, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke brydde meg noe særlig. Det vil si; ikke før alle disse kronikkene om dem kom ut. Noen skrev om hvor fint det er at hip hop også kan handle om politikk og ikke bare “bitchez and hoez”, som det så fint stod i et kommentarfelt. Andre skrev om at Karpe Diem sprer hat og politikerforakt. For meg er det viktigste at Karpe har blitt så store nå at de kan rappe om hva som helst og de vil fortsatt klare å selge musikken sin. Karpe Diem alltid har rappet om norske politikere, fremmedfrykt og hat. Med de nye sangene håper jeg at de kan nå ut til en 12-åring som aldri har brydd seg noe særlig om politikk til å reflektere og bry seg om samfunnet. Det tror jeg er viktigere for Karpe enn skryt fra musikkanmeldere og skribenter i Dagbladet.