Det finnes bare én vei fremtiden bør og skal gå. I hvert øyeblikk velger fremtiden bare én vei blant mange milliarder forskjellige og mulige utfall og fortsetter reisen gjennom den mest konsekvente ruten.
Jeg fikk denne tanken kvelden den 1. november 2015, mens jeg hørte på nyhetene om de første estimatene av valgresultatene i Tyrkia, en stor seier for Erdogans parti AKP. Nesten alle tyrkiske TV-kanaler hadde 4-5 politiske kommentatorer på direkte sending. De beste politiske analytikere i landet forklarte hvorfor AKP hadde fått en historisk stor seier. På tross av at alt i landet hadde blitt verre, forklarte kommentatorene suksessen til det regjerende partiet med fornuftige argumenter. Folk stemte AKP fordi de var redde for økonomisk usikkerhet. Det ble referert til flere eksempler gjennom verdens historie – når et land er i krig eller har krigen ved sin grense, ønsker ikke folk å bytte regjerende styre. Alle argumenter kommentatorene kom med var riktige – de gjorde jobben sin rett og slett. Men det interessante var at når de samme kommentatorene ble spurt om forventningene, bare noen timer før resultatene hadde kommet, hadde de ingenting å si. Å predikere resultatene før valget var for vanskelig, og ingen var i stand til å analysere hvordan folk ville stemme.
Dette eksemplet viser at når fremtiden kommer til et forventet øyeblikk, slår folk seg i panna og sier: «Selvfølgelig! Hva ellers kunne ha skjedd?» For et oppvåkningens øyeblikk… Egentlig inntreffer ingenting overraskende på den omtrentlige veien til framtiden. Kildevannet strømmer fra fjelltoppen og renner ned langs den mest fornuftige veien. Så; er det kildevannet som bestemmer veien? Absolutt ikke. Det som bestemmer ruten, er noen faste steiner som ligger på veien. Det vil si rammebetingelser…
Som nevnt kan fremtiden velge blant milliarder av mulige veier, og vi bør kunne forutsi hvilken vei er den mest logiske. I resten av denne artikkelen vil jeg forklare de faste steinene som ligger på veien til kildevannet.
Radikalisme kommer ikke til å stoppe
Det er flere gode grunner for å kunne påstå at radikalisme vil fortsette og ingen grunn for å kunne si at den vil stoppe.
1. Fremgang for Internett og Darknet
Da Det ottomanske riket tapte første verdenskrig, var det første okkupasjonsstyrkene (hovedsakelig England og Frankrike) gjorde å samle inn alt kommunikasjonsutstyr fra tyrkiske tjenestemenn. For å rekruttere, organisere, angripe og til slutt vinne krigen eret sterkt kommunikasjonsnettverk helt avgjørende. Denne velkjente hemmeligheten ble kanskje først oppdaget av Djengis Khan, som styrte det største riket i menneskets historie ved å skape et overlegent kommunikasjonsnettverk.
Mobilt internett sprer seg veldig raskt. Det er velkjent at nesten alle terrororganisasjoner nyter godt av Darknet, som ikke anerkjenner noen myndighet.
Kort sagt, internett er det beste radikalist-verktøyet, og internett vil spre seg ytterligere de neste 20 årene. Radikalister vil kunne spre sitt propaganda-nettverk fra byer til de minste bygder for å rekruttere. Dette er uunngåelig.
2. Orientens fall
Midtøsten er i ruiner etter flere tiår med ødeleggelser. Vesten søker stadig flere muligheter for å komme i tettere samarbeid, mens Midtøsten holder på å smuldre bort. Det finnes ikke noe håp om et bedre liv i Midtøsten. Sult og fortvilelse tvinger folk til å enten flykte til Europa eller falle i hendene til konservative, religiøse grupperinger.
3. Ulovlig våpenhandel
Selv om vi skulle klare å stoppe våpenproduksjon i dag, er det levert nok våpen i Syria til å kunne holde gående en krig i 50 år. Det er liten forskjell mellom våpen og ammunisjon. Terrorister kan gå tom for ammunisjon, men våpnene vil kunne brukes i flere tiår framover. Når du har våpen, er det lettere å skaffe ammunisjon. Folk vil komme og gå, mens våpen vil bestå som en konstant i denne uendelige krigen, mens flere globale maktaktører fortsatt er ivrige etter å blåse på ilden.
Det ovennevnte er dessverre uunngåelige fakta for framtiden. Dette er de faste steinene som ligger på kildevannets vei, og hvis vi ønsker å endre ruten, er vår eneste mulighet å rekonstruere veien foran oss.
