En uskyldig samtale

0Shares

Han hevdet overrasket at kvinner hadde mye makt i Norge, han ville si for mye makt. Men jeg tror at det han egentlig forsøkte å beskrive var at likestilling er en realitet her, og ikke bare løst snakk.

Min far nærmet seg sine 75 og han var en gammeldags kar som hadde vokst opp i den meget konservative katolske byen Arequipa sør i Peru. Han var klar over at kvinner kunne ha samme rettigheter som menn. Han var litt usikker på dette, men han var ikke utelukkende negativ til tanken. Hans syn på kvinner var ganske åpent. Vi forsatte å prate om andre ting som etter min mening utmerker Norge, og vi kom etter en stund til temaet religion. – Kvinner kan også bli prester, sa jeg. Min far så på meg med en blikk som avslørte at han så godt han kunne forsøkte å skjule sin overraskelse. Selv om han egentlig visste dette, var det vanskelig for ham å se på det som en del av virkeligheten. Vi forsatte samtalen, og jeg forklarte ham at prester kunne gifte seg og at, understreket jeg, kvinnelige prester også kunne det. Dette kom tilsynelatende heller ikke som et sjokk på ham. Men før jeg fikk tenkt meg om fortalte jeg at også homofile kunne bli prester. – Homofile!! nesten skrek han. – Det kan ikke være mulig! Hvordan er det mulig?!

Jeg hadde lenge visst at jeg en dag skulle fortelle disse tingene til min far. Jeg var klar over hans mulige reaksjoner, fordi jeg visste at mange i Latin-Amerika hater amerikanere, spanjoler og homofile. Og det til tross for at de, som min far, er fagforeningsledere eller sympatiserer med venstresiden. Enkelte ting går på tvers av politisk tilhørighet i katolske land.

Jeg forsatte med å fortelle at ikke bare kan homofile bli prester, de kan også gifte seg i kirken. Min far orket ikke høre mer, han ble stum og tankefull og stirret tomt mot horisonten, og falt tydeligvis i dype tanker om hva slags land jeg bodde i. Og kanskje tenkte han også på sine barnebarn og oldebarn som skulle vokse opp og leve sine liv her. I samme øyeblikk kom jeg på min første samtale med en del kvinner her i Norge. Disse konservative damene sa at kvinner som ikke dekker til kroppen, men går nesten nakne, som de uttrykte det, skulle havne i helvete. På den annen side, oppdaget jeg raskt, syntes liberale kvinner i Norge synd på disse kvinnene som måtte dekke hodet og hele kroppen, og allerede gjennomgikk et helvete hjemme. Var det noe lignende min far tenkte? Jeg vet ikke, men for å berolige ham forklarte jeg at byrådslederen i Oslo var homofil, i likhet med finansministeren, og at begge disse til min fars forundring kom fra det konservative partiet.

Litt etter litt begynte han å forstå at disse ”rare” menneskene hadde alle borgerrettigheter, at de verken kunne ekskluderes eller trakasseres: At det som er hverdagskost hjemme, der patriarkalske verdier og machokulturen gjennomsyrer alle sider ved samfunnet, faktisk er ulovlig her. Etter mange år i Norge virker det rart for meg at denne tankegangen fremdeles dominerer i disse katolske landene, som tross alt er demokratier, alle som ett. Her krenkes rettigheter hver dag. For ikke å snakke om den grusomme situasjonen i land hvor diktatur, totalitarisme og teokratiske systemer fremdeles holdes i hevd, og da tenker jeg på hele spekteret fra Cuba til Iran.