Philip Rynner Coker, her avbildet som Lyn-spiller i 2010, sier at rasistiske strukturer i fotballens ledelse er et betydelig større problem en tribunerasisme.
Rasistiske rop fra tribunen er ille, men lett å oppdage. Betydelig mer skjult – og derfor også viktigere – er den strukturelle rasismen i klubbenes ledelse, i medienes sportsdekning og i de store sportsorganisasjonene.

Philip Rynning Coker

Mastergrad i sosialantropologi og ungdomsveileder ved UngInfo i Oslo
Philip Rynning Coker

Latest posts by Philip Rynning Coker (see all)

Denne teksten ble første gang publisert i iTromsø den 31. august 2019

De siste ukene har vi sett en del overskrifter knyttet til det engelske fotballaget Machester United og hvordan noen av lagets svarte spillere har blitt hetset på Twitter av egne fans. Meldingene har kommet i etterkant av to kamper de var forventet å vinne, hvor Paul Pogba (foreldre fra Guinea) og Marcus Rashford (foreldre fra Saint Kitts and Nevis) begge misset på straffer. Readings spiss Yakou Meite (Elfenbenskysten) fikk også nylig rettet rasistiske ord mot seg etter brent straffe.

Store deler av det engelske fotballsamfunnet har slått ring om spillerne og viser en tilsynelatende flott solidaritet. Jeg mener det er utrolig viktig at vi fortsetter å støtte spillerne som utsettes for dette, men at den verste formen for rasisme i fotball ikke nødvendigvis kommer fra tribunen.

Svarte på banen – hvite i ledelsen

På starten av den engelske premier league-sesongen 2017/2018 var 33 prosent av alle ligaens spillere såkalt BAME (‘black, asian and minority ethnicity’). I skrivende stund er det fire hovedtrenere i de fire øverste engelske ligaene som har en annen bakgrunn enn den britiske majoritetsbefolkningen. I amerikansk fotball har omlag 70 prosent av spillerne i NFL (den nasjonale ligaen) afro-amerikansk bakgrunn, mens kun 17 prosent av quarterbackene er afro-amerikanere. Quarterbacken er, enkelt sagt, lagets hjerne ute på banen og er spilleren som har spillforståelse og overblikk som sine viktigste egenskaper. Den 2. januar var det to hovedtrenere i NFL som hadde afro-amerikansk bakgrunn. I NBA, den amerikanske basketball-ligaen, er omlag 75 prosent av spillerne av afro-amerikansk bakgrunn, men av ligaens 30 lag er det kun 8 afro-amerikanske hovedtrenere. Er dette tilfeldig eller skjuler det seg noe bak tallene?

I den transatlantiske slavehandelen finnes noe av svaret på hvorfor vi ser en skjev fordeling mellom spillere og treneres bakgrunn.

Fotballen er et symptom på samfunnet

Min teori, eller tanke, er at det dessverre skjuler seg holdninger av fordommer og diskriminering bak tallene, holdninger og fordommer vi også finner i det «vanlige» arbeidslivet. I Norge heter det at du har 25 prosent mindre sjanse for å bli kalt inn til jobbintervju om du har et «utenlandsk-klingende»navn. Abdou og Ammal har mindre sjanse enn Arne og Anine. Dette er forså vidt ikke noe nytt, og det er heller ikke noe nytt at enkelte supportere velger å rope ut ting som ikke hører hjemme på tribunen. Det jeg reagerer på er fokuset media og klubbene har på de siste ukenes rasismesaker i engelsk fotball: «Tribune-og-Twitter-rasismen» er, skal vi tro mange medier, det som først og fremst utgjør rasismen i fotball.

Dette er feil, rasismen i fotball følger dessverre linjene ellers i samfunnet. Linjer vi må trekke helt tilbake til en tid der den svarte mann og kvinne ofte ble «naturlig tilkoblet» manuelt arbeid fordi de ikke fikk lov til å tenke, lese, skrive eller gå på skole. Jeg går her helt tilbake til den transatlantiske slavehandelen for å finne svaret på hvorfor vi ser en slik skjevfordeling mellom spillere og trenere i mine eksempler.

Spillerne fremstilles som sterke og primitive

Tiden der afrikanske mennesker ble brukt som slaver for å bygge store deler av USA og Karibien, samt kolonitiden, har brakt med seg holdninger og stereotypier som er svært vanskelige å bli kvitt. De svarte menneskene (les: spillerne i dag) er først og fremst fysiske og fremstilles ikke som egnet til stillinger og posisjoner hvor intelligens og tenking er viktige elementer. Dette reflekteres også ofte i omtalen av for eksempel svarte fotballspillere i England hvor de gjerne omtales med «pace and power», altså hurtighet og styrke, til tross for at flere av dem ikke nødvendigvis er raskere eller sterkere enn andre spillere. Svarte spillere i England har også et rykte på seg for å være «vanskelige å jobbe med», uavhengig av land-bakgrunn og nasjonalitet. Dette er ikke unikt i idrettsverden, men noe det i norsk media snakkes svært lite om.

Makt

Om vi skal klare å få bukt med den ordentlige rasismen og diskrimineringen i samfunnet, er vi nødt til å anerkjenne at vi har holdninger og meninger som kan være vanskelige å se. Dette betyr ikke at klubbene, supportere og media alle er rasistiske, men det betyr at alle disse aktørene selv er skapt i et system, i en verden der historien er med på å forme dagens samfunn. Makt er et helt vesentlig element i rasisme og diskriminering, og vi er nødt til å anerkjenne at det i idretten også finnes arbeidslivsdiskriminering og fordommer knyttet til hudfarge.

Hvordan omtaler vi for eksempel spillere med afrikansk bakgrunn? Og får svarte fotballtrenere kortere tid på seg hvis laget gjør det dårlig? Begge spørsmålene tas opp i engelsk fotball med «jevne» mellomrom, uten at de påvirker tallene jeg har vist til nevneverdig.

Å bli kalt skjellsord med rasistisk fortegn er enklere å forholde seg til fordi, det er lett å se, og dermed lett å ta avstand fra. Strukturell rasisme og diskriminering er vanskeligere å gjøre noe med fordi det er mindre synlig – derfor er denne formen for rasisme ekstra viktig å arbeide med.