–Årets møte med Halloween, og med min sønns superhelter, ga meg noe å tenke på, skriver Mirjana Zivanovic. (Foto: Privat)
Under årets Halloween-feiring ble jeg satt på en prøve. Sønnen min ville kle seg ut som sin store helt: Michael Jordan.
Mirjana Zivanovic

Mange barn i verden, og i Norge, har nettopp feiret Halloween. For dem betyr denne kvelden mye moro, blandet med godteri og lek, men for oss, norske foreldre, betyr det at en del av fritida vår gikk med til planlegging, konstruksjon av kostymer, eventuelt innkjøp av kostymer, hvis man bestemmer seg for å løse utfordringen på denne elegante måten.

Utfordringen

Jeg er blant dem som velger den mindre elegante måten og lager kostymer med barna. De har aldri villet gå i skumle kostymer, men valgte utelukkende superhelter. De bommet litt tematisk, men ingen så ut til å bry seg: for de er jo barn!

I fjor gikk det ganske smertefritt: de var Transformers-er. Litt papp, tempera og ansiktsmaling «did the magic». I år hadde jeg en Spiderman. Det gikk også greit. Det var det andre valget som bekymret meg mest, og ikke på grunn av at det skulle bli vanskelig å få til. Tvert imot: det ville nok tatt bare noen få minutter. Det var andre menneskers reaksjoner jeg var redd for. For barnet mitt ville være Michael Jordan.

Andres kommentarer

Nå skal det være sagt at min mann er en tidligere profesjonell basketballspiller. Det er egentlig hele familien hans. Det er en slik familie mine barn ble født i, og basketball fikk de med morsmelka. Da er det kanskje ikke så overraskende at de vet veldig godt hvem Michael Jordan er, og at de vil bli som ham når de blir store. Den første basketballdrakten de fikk i en alder av ett år, var med Jordans navn på. Og en lignende har min eldste nå, og bærer den med stolthet. Jordan er «superhelten» i år, og derfor ville han  så gjerne kle seg ut som ham på Halloween. Men i det han meddelte dette, kjente jeg at noe i meg protesterte: Dette føltes ikke helt riktig.

Det var kanskje på tide å ta en runde med seg selv og spørre hva det er som gjør at jeg ikke mener at dette var et godt valg. Han ser opp til Jordan. Jordan er et stort forbilde. Jeg skulle ønske mine barn ble som ham, så hvorfor ikke kle seg ut som ham? Syntes jeg at det er noe feil med at han har mørk hud? –Aldeles ikke. Så hva er problemet?

Det tok meg ikke lang tid å innse at jeg var redd for andre folks kommentarer. Jeg var redd for at de ville tolke mitt barns (og vårt) valg på sin egen, og kanskje misforståtte måte, som kanskje ville føre til fordømmelser. Halloween på sin side er en litt spesiell fest der meningen er å skremme, men jeg skjønte at jeg hadde vært like mye redd for disse kommentarene også om det ikke var Halloween. Og det synes jeg ikke barnet mitt hadde fortjent. Men igjen, jeg hadde jo ikke fått noen kommentarer selv, så hva hvis alt dette bare var min egen innbilning?

Da jeg enkelt og greit spurte ham: «Men hvordan skal du kle deg ut som Jordan?» Svarte han kontant med: «Det er lett! Jeg bare tar på meg drakten og du maler meg brun i ansiktet!» Det er den siste biten som fikk meg til å tenke: «Vil andre mennesker tolke dette som rasisme?» Jeg vet at mitt barn ikke legger noe annet i det, enn at han bare ser hva som er forskjellig og prøver å ligne mest mulig på sitt idol. På samme måte som jeg hadde valgt å ta på meg en svart parykk om jeg skulle spille Kleopatra. Men da hadde ingen reagert fordi denne forskjellen ikke er meningsbelastet. Men den sårbare historien om relasjoner mellom svarte og hvite er malt med mange grusomheter, og vi ser rester av den i dagens samfunn og – dessverre for ofte.

Barnas eller de voksnes utfordring?

Samtidig har Norge som samfunn gjort mye for å bekjempe rasisme, mobbing og trakassering. Tenk bare på NRK Supers vennskapskampanje BlimE, som får nytt uttrykk og fokus hvert år, og som barn i grunnskolealderen elsker. Vi jobber målrettet med å få barna våre til å fokusere på indre verdier og til å huske at alle mennesker er like mye verdt. Og jeg ser at vi i stor grad lykkes når jeg tenker på kostymevalget til sønnen min i år. For han bryr seg ikke om de fysiske forskjellene.

Tilskriver vi våre barn egenskaper de ikke har?

Men gjør vi voksne det? Klarer vi som kanskje fortsatt har en lang vei å gå, å se det genuint gode og uskyldige i våre barns hjerter? Klarer vi å la være å tilskrive dem de intensjonene som noen fra vår egen generasjon kanskje fortsatt har? Vil vi klare å skape en bedre verden om vi lar de gamle syndene styre oss og kneble kjærligheten som barna våre kan være budbringere av?

Barnet mitt skal ikke arve de voksnes fordommer

Dette har jeg ingen klare svar på, men jeg vet at denne gangen velger jeg å begynne å rydde opp hos meg selv først, og vil støtte barnet mitt: Han skal få gå kledd ut som sitt store idol, Michael Jordan, når neste karneval kommer. Og han skal få lov til å bli malt brun i ansiktet. Å skulle forklare ham hvordan noen kan misforstå det, blir å fokusere på et problem som ikke er hans. Det vil bety å forderve det gode i ham. Og det vil jeg ikke gjøre. Jeg vil dyrke det gode i ham, og jeg vil støtte ham i hans egen måte å uttrykke kjærlighet for sine forbilder. Med denne kjærligheten i barnas grunnmur, vil de vokse opp til å bli respektfulle og åpne medlemmer av menneskeheten, i et samfunn der tidligere generasjoners rasisme er byttet ut med romslighet. Den tanken gir meg håp.