KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har uttalt at han ikke ser noen grunn til å utrede forbud mot konversjonsterapi. –Konversjonsterapi er farlig, livsfarlig, og religionsfrihet er ikke ment å gi religiøse friheten til å trakassere homofile, skriver Dagfinn Nordbø.
Foto: Mona Høvset / KrF
Er det religionsfrihet å kneble andres frihet til å være seg selv? Dét undergraver i tilfelle vårt mangfoldig sammensatte samfunn.

I disse dager diskuterer et utvalg om såkalt homoterapi skal forbys i Norge. I religiøse kretser anses nemlig homofili som så fordervelig og livsfarlig at himmel og jord settes i bevegelse for å «omvende» folk. For som det står i boken, som er felles for alle de abrahamittiske religionene, er all sex utenfor ekteskapet en synd, og spesielt om det er snakk om sex som ikke er mellom mann og kvinne.

En livsfarlig praksis Det foregår alt fra såkalt samtaleterapi til regelrette djevelutdrivelser. Sjekk ut Morten Hegseths serie på VGTV om homoterapi, og du vil bli virkelig sjokkert. En aktør sier at han «sluttet å telle etter 56 selvmord». Folk med erfaring fra feltet står fram etter å ha forstått galskapen de var delaktige i.

Spesielt kostelig er det å se vår brave statsminister Erna Solberg, i regjeringens representasjonsbolig, festlig dekorert med et kjempemessig Pride-flagg. På direkte spørsmål fra Hegseth sier hun at nei, på grunn av religionsfriheten kan hun ikke støtte et forbud mot homoterapi. Den vemmelige virksomheten får altså sannsynligvis fortsette – inntil fornuften kanskje seirer en gang i fremtiden. Et håp er tent ved at et flertall i utvalg støtter et forbud, men det betyr ikke at et forbud blir gjennomført av vår folkevalgte forsamling.

Religionsfrihet som redskap for å begrense andres frihet

Hva hadde du tenkt om din egen seksualitet, dersom sterke krefter i samfunnet setter alt inn på å forandre den? Hvorfor i all verden reageres det ikke sterkere på en slik invaderende og hjernevaskende virksomhet?

Kampen for LHBT-rettigheter har relevans for andre minoriteters kamp

Selvsagt fordi religionen fremdeles har altfor stor makt. I Norge er så å si alle mennesker sekulære, og forstår at slik religiøs maktbruk må begrenses. Men den lille gruppen av religiøse har fremdeles bukta og begge endene. Flertallet logrer for det reaksjonære mindretallet. Den såkalte religionsfriheten brukes som brekkstang for å begrense andre menneskers frihet. Men hvordan kan man egentlig forsvare disse overgrepene, og fremdeles påberope seg et begrep som inneholder «frihet»?

En skamplett på demokratiet

Norge er et av verdens mest utviklede demokratier, der rettigheter er blitt møysommelig oppbygget gjennom århundreres kamp. Kvinners rettigheter, arbeidsfolks rettigheter, og de siste tiårene også de seksuelle minoriteters rettigheter. Modige enkeltmennesker som Rosa Parks banet veien for borgerrettigheter i USA. Kim Friele kjempet fram homofiles menneskerettigheter, i en tid da hennes seksuelle legning var forbudt ved lov her i land. Hun tok den kampen, som altså for ikke lenge siden førte til at mennesker av samme kjønn kan gifte seg her i landet. I Norge i dag er Pride en like stor festdag som 17.mai. Men samtidig skal man altså tillate såkalt homoterapi? Det er så himmelropende galt og så sjokkerende umoralsk som det kan bli. Kampen for LHBT-rettigheter har relevans for andre minoriteters kamp. En dag vil mennesker rødme av skam bare ved å nevne ordet “homoterapi”.

Jeg håper den dagen kommer snart. For religion er et valg, seksuelle legning er ikke det.