Krekar har vært en paradesak for FrP i år etter år. Skulle han nå bli sendt til Italia, risikerer vi at Frp faller sammen av mangel på oksygen.
Foto: Trygve Fjæstad Andersen
De fundamentale rettsprinsippene i samfunnet gjelder for Krekar som for alle andre som befinner seg her. Hvis det prinsippet ikke overholdes, er vi ikke lenger en rettsstat, skriver Dagfinn Nordbø.
276Shares

Det har gått noen år siden jeg opplevde Mulla Krekar live for første gang. Det var på utestedet Smuget, der han som kjent ufrivillig forlot gulvet noen sekunder. Jeg likte ham ikke da, og jeg liker ham heller ikke nå. Jeg må likevel innrømme at det er fascinerende å se hvor mange som lar seg provosere av mannen.

For Fremskrittspartiet er han, som vi alle vet, en betingelse for å leve. De er så infernalsk besatt av Krekar at de nesten glemmer å ta bilen inn til Glasmagasinet for å kjøpe vaser. Han er Fremskrittspartiets perfekte fiende, det ideelle hatobjekt: Ytterliggående muslim, hodeplagg, skjegg langt nedover brystkassa og løper rundt og roper “Islam vil seire!” i tide og utide. Man må jo nesten le, når man ser med hvilken stor iver han kaster FrP-kryptonitt rundt seg til enhver tid.

Men det er altså ikke slik at vi kan deportere folk vi ikke liker. De fundamentale rettsprinsippene i samfunnet gjelder for Krekar som for alle andre som befinner seg her. Men i dagens samfunn er da heller ikke rettsprinsipper så veldig i vinden. Folk flest, som de blir kalt, er mer opptatt av hva de liker og ikke liker. Derfor har Krekar vært en paradesak for FrP i år etter år. Skulle han nå bli sendt til Italia, risikerer vi at Frp faller sammen av mangel på oksygen. De vil ikke lenger ha noe å brøle om, dersom de da ikke skulle være så heldige at noen forpinte flyktninger banker på døra vår. Da kan de få noe å brøle om igjen.

På mange måter er Krekar kanarifuglen i gruven. Han er beviset på at vi har en rettstat, og at ytringsfriheten her i landet er tilnærmet uinnskrenket. Da han satt i Kongsvinger fengsel, ble han overvåket av PST. De fikk da et opptak der han sa at han ville brenne det norske flagget. Det er lov her i landet. Hvis han ikke fikk brenne flagget, skulle han brenne grunnloven i Stortingets vandrehall. Som om mullahen hadde sluppet inn på Stortinget med lighter og parafin i lomma. Dette er selvsagt bare en symbolsk ytring, som forteller noe om mannens tanker om å bli utlevert til Italia. Der vil han jo ikke få ny rettsak, kun en ankemulighet. Krekars forsvarer Brynjar Meling har pekt på en rekke svake punkter i grunnlaget for å sende ham ut.

Det er altså ikke slik at vi kan deportere folk vi ikke liker

Dommeren i Italia har ikke hatt tilgang til de nødvendige oversettelser, for eksempel. Påstanden om tilknytning til en terrororganisasjon er også tvilsomt begrunnet. Det fundamentale prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist, gjelder ennå – men tydeligvis ikke for Krekar. Hvis det prinsippet ikke overholdes, er vi ikke lenger en rettsstat.

I Athen, fra det tredje århundre, praktiserte de ostrakisering når en borger ble ansett som en fare for bystatens sikkerhet. Hvis et simpelt flertall i en folkeforsamling på 6000 skrev den mistenktes navn på et potteskår, ble personen utvist i ti år. Det kan virke som Norge nå har begynt å praktisere noe lignende.

Det lover ikke godt.