Arkitekturen i Buenos Aires forteller både kolonitidens historier og den nyere tids fravær av regulering. I bildet hviler også historien om et skrantende demokrati. (Foto: Privat)
En café-samtale med en venn i Buenos Aires sendte tankene mine til boligsameiet mitt i Norge, og til demokratiske tradisjoner – som på ingen måte er normalen i verden.
22Shares
Johan Gåsvatn
Latest posts by Johan Gåsvatn (see all)

Mitt opphold i tangoens hjemby, Buenos Aires, nærmer seg slutten, og det er et spørsmål jeg har stilt meg helt siden jeg var her første gang for ca. 20 år siden.

Det var like etter at det hadde vært en kraftig devaluering av landets valuta, som tidligere hadde stått likt med US dollar. Mange mistet sparepengene sine, og det var militante demonstrasjoner. Mot hvem? Selvfølgelig mot politikerne, som var korrupte og udugelige til å styre dette store landet. Jeg syntes det var trist, for historien fortalte meg at for en hel del år siden var Argentina et av verdens rikeste land.

Hvorfor skjer det ingen endring?

Da jeg besøkte landet senere, var den argentinske pesoen nede i to kroner. Svaret jeg fikk når jeg tok opp spørsmålet, var: «Vi har korrupte og udugelige politikere». Da jeg skulle reise hit denne gangen var pesoen verd bare 15 øre! Eldorado for handlelystne europeere, men en tragedie for verdens hyggeligste folk, argentinerne selv. Svaret var det samme, korrupsjon! Hvorfor blir det ingen endring? Spørsmålet jeg stiller meg blir tydeligere: «Hvorfor velger folket den samme type politikere gang etter gang, når de vet de er udugelige?»

Det mest iøynefallende når jeg går rundt i gatene er kjempestore reklamer som lyser og blinker. Når jeg kikker bakom reklameplatene ser jeg flott arkitektur og fasader fra landets storhetstid. Altså, mangel på politisk styring! Jeg går videre og ser en skog av kjempehøye, og lite pene boligblokker, tilfeldig strødd utover. Innimellom ser jeg noen lavere bygninger, ofte med vedlikeholdsbehov, men med den flotteste arkitektur fra kolonitiden. Hva har skjedd? Hvorfor er det bare noen få av disse igjen? De andre er nok revet, for å gi plass til en kapitalisme uten politisk styring.

Her hos oss går ikke folk på årsmøter, vi bare ler av slike møter

Jeg sitter med en «cafe con leche» (kaffe med melk og sukker) sammen med Marcela, min gode venn og tangolærer, og får bekreftet at de fine «kolonialhusene» er revet av forretningsfolk, til fordel for billige høyhus. Hun synes også det er trist. Så spør hun om når jeg kommer tilbake til Buenos Aires. Det blir nevnt april, men jeg innvender at det passer dårlig på grunn av årsmøte i boligsameiet, der jeg for tiden er leder. Kroppsspråket hennes sier meg at hun ikke forstår at det kan være viktig. Så sier hun: «Her hos oss går ikke folk på årsmøter. Vi bare ler av slike møter». Jeg svarer ikke mye, men plutselig har jeg svaret på spørsmålet jeg har stilt meg. Jeg kommer med det samme i tanker om mitt eget boligsameie hjemme i Norge, der det bor 80% med utenlandsk bakgrunn. 10% kommer til årsmøtene, hovedsakelig etnisk norske.

Hvor begynner demokratiet, og hvor slutter det?

For en tid siden, kom en beboer til meg og ønsket en endring i reglementet. Han ville bruke sameiets vaskeri på søndager, og sa at det var flere i det «utenlandske» miljøet som mente det samme. Jeg svarte at han kunne lage et forslag til årsmøtet så ville jeg støtte det. Vi laget forslaget i fellesskap og sendte det ut. Årsmøtedagen kom, men de som ikke kom, var de som hadde kommet med forslaget, og som var interessert i endringen. Forslaget ble nedstemt med glans. Det undret meg, vet de ikke at for å få en endring, må man komme og gi sin stemme der stemmen skal avgis? Hvor begynner demokratiet, og hvor slutter det? Begge deler er selvfølgelig på grasrota. Et presidentvalg er ingen garanti for demokrati. Det må bygges og vedlikeholdes nedenfra, i grupper og fellesskap, som for eksempel det å møte opp på et årsmøte.

Jeg er mentalt tilbake ved kaffekoppen, men jeg skjønner hvorfor de korrupte politikerne blir valgt igjen og igjen. Jeg skjønner hvorfor eliten blir rikere og rikere, og vanlige folk blir fattigere og fattigere. Jeg skjønner hvorfor bevaringsverdig arkitektur blir rasert. Evita Peron hadde rett, «Ikke gråt for meg, Argentina», og hun kunne ha føyd til: «Gråt heller for at du ikke møter opp på årsmøtet i boligsammenslutningen».