(Faksimile, Utrop 12.02.2020.)
– Som sønn av to innvandrere til Norge, får jeg en klump i magen når jeg husker på eller blir påminnet om innvandrerkvinnene som ikke slipper til i arbeidslivet, skriver Omar Samy Gamal i sitt svar på Afshan Rafiqs kritikk av han i et Utrop-intervju.
11Shares
Omar Samy Gamal

I Utrop den 12.02.2020. uttrykker Høyres Afshan Rafiq (H) bekymring for den høye andelen av innvandrerkvinner som ikke er i jobb.

Rafiq (H) ønsker å høre mer om mine og byrådets ambisjoner for å få flere innvandrerkvinner i jobb. Det er spørsmål jeg ønsker velkommen, for dette er et av de områdene jeg har ansvaret for som ligger hjertet mitt nærmest, og der ambisjonene ligger høyt.

Bekymret for sysselsetting i Oslo

Jeg har selv hatt en oppvekst der mangel på jobb, og usikkerhet rundt jobb og inntekt har preget familien vår. Jeg så på nært hold min mors kamp for å få jobb – å få den reelle muligheten til å kunne stå på egne ben, og den urettferdigheten mange innvandrerkvinner møter når man ikke får innpass.

For meg handler ikke en god arbeidspolitikk bare om å redusere risikoen for økte trygdeutgifter. Det handler om at arbeid er viktig for folk. Folk ønsker å jobbe. Det handler om selvfølelse, sosialt fellesskap, uavhengighet i form av inntekt, mulighet til å lære og ikke minst mulighet til å være et forbilde for barna sine.

For meg handler ikke en god arbeidspolitikk bare om å redusere risikoen for økte trygdeutgifter – det handler om at arbeid er viktig for folk

Derfor er jeg aller mest bekymret for sysselsettingstallene i Oslo. Selv om mye går bra, skjuler disse tallene store forskjeller. I noen bydeler i Oslo er kun annenhver borger sysselsatt. Halvparten av befolkningen i noen av våre lokalområder er utenfor arbeid. Mange av disse er innvandrerkvinner som min mor var, og de Rafiq viser til.

Kartlegging og bedre bruk av ressurser avgjørende

Så hva gjør vi for å løse situasjonen? Jeg tror det skal mye mer til enn å gi fine oppfordringer til arbeidsgivere, fra Arbeids og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) som sier at  arbeidsgiverne må gi innvandrerne en sjanse. Vi trenger konkrete tiltak.

Vi må:

  • Bekjempe rasisme og diskriminering.
    Derfor skal jeg sette i gang en grundig kartlegging av dette i Oslo, både for å få mer kunnskap og for å finne de tiltakene som virker. Jeg vurderer også et eget diskrimineringsombud.
  • Sikre bedre språkopplæring og kvalifisering.
    Her må vi starte med god kartlegging og bli kjent med innbyggerne våre. Vi skal alltid ta utgangspunkt i deres utfordringer, ønsker og behov. Vi må videreutvikle voksenopplæringen slik at den gir bedre jobbmuligheter, og vi skal sikre bedre bruk av språkpraksis i kommunen.
  • Gi innpass og skape flere jobbmuligheter.
    Som Norges største arbeidsgiver kan vi gå foran. Flere ansatte som sykepleiere og helsefagarbeidere forteller oss at de har en for hektisk arbeidsdag der de ikke får fulgt opp pasienter og beboere godt nok, fordi for mye av tiden deres går med til arbeidsoppgaver som ikke krever helsefaglig kompetanse. Dette kan gi jobbmuligheter til andre, som i dag står utenfor arbeid. Vi må lete etter de uløste oppgavene, slik at flere kan bruke ressursene sine.

De gode møteplassene
Så er vi også avhengig av alt det gode arbeidet som sivilsamfunnet gjør. Vi vet at mangel på nettverk er en barriere for mange for å komme i jobb. Derfor er organisasjoner som LIN, MIRA-senteret, Antirasistisk senter og mange andre så viktige. De kan skape de gode møteplassene mellom folk som kan være starten på den første jobben.

Oslo skal være en by som gir muligheter. Jeg lover å gjøre mitt med å føre en politikk som gir innvandrerkvinner som min mor innpass i arbeidslivet. Det er fordi jeg vet hvor viktig det er for den enkelte, for barna og for samfunnet.