protest, demonstration, communism
– For mange iranske kvinner er det ikke familien som står i veien for deres frihet, men staten som driver med sosial kontroll, skriver Sylo Taraku.
Foto: Pixbay
Muslimske kvinners likestillingskamp foregår i familien, i miljøene og i samfunnet, skriver Sylo Taraku.
241Shares
Sylo Taraku

På en bar i Marokko møtte jeg en gang «Noor» som jeg trodde var turist, men det viste seg at hun var en lokal, muslimsk kvinne. Vi snakket litt om kvinners frihet i Marokko. Hun fortalte at hennes familie var sekulær og ikke begrenset hennes frihet. «Så lenge familien min lar meg leve et fritt liv, bryr jeg meg ikke om hva samfunnet for øvrig måtte mene. Det viktigste for kvinners frihet er familien», sa hun.

Prisgitt familien

Det er ofte slik for muslimske kvinner. Har du familiens støtte, blir det lettere å vise fingeren til de patriarkalske strukturene i samfunnet. Men hvis du ikke har familiens støtte, og du likevel bryter ut, da får du et stort problem. Samfunnet rundt trer nemlig ikke støttende til i en slik situasjon. Snarere tvert imot. Din ellers lave status som kvinne når bunnen når familien har tatt avstand fra deg. Det er som regel ingen hjelp å få fra offentlige myndigheter. Når en ikke har andre sikkerhetsnett, blir familien alt en har.

Generelt kan en si at diskriminering av kvinner i en muslimsk kontekst kommer fra tre hold: staten, familien og omgivelsene. I noen muslimske land hviler kvinners frihet på familiens støtte. Det er ikke staten, men familien, som står for kontrollen. Er familien liberal, kan en kle seg som en vil, leve et friere liv og selv velge hvem en vil gifte seg med.

Noen er heldig med familiene sine mens andre kan risikere straff hvis de krenker familiens ære. Kvinnen jeg traff i Marokko var heldig, som hun sa selv. I boken Ut av skyggene skriver Shazia Majid hvor avgjørende det var for hennes liv at moren hennes nektet å reise tilbake til Pakistan med døtrene i 1983, og at hun støttet døtrenes rett til fritt å kunne velge utdanning og ektemann.

Er en derimot uheldig og har en veldig konservativ familie, må en oppføre seg sømmelig og leve på foreldrenes premisser. Det sier seg selv at terskelen for å bryte med en familie som undertrykker deg blir svært høy i en slik situasjon. Alternativet er ofte så mye verre.

På verdensbasis blir minst 5000 kvinner hvert år drept av mannlige familiemedlemmer, ifølge FN. Det tilsvarer mer enn 13 drap daglig. En del av disse ofrene blir drept for å ha truet eller krenket familiens ære.

Staten som moralpoliti

Det finnes imidlertid andre undertrykkelsesmekanismer i den muslimske verden som er nesten like viktige. For mange iranske kvinner er det ikke familien som står i veien for deres frihet, men staten som driver med sosial kontroll. Da hjelper det lite å ha familiens støtte. I Teherans gater kan du ikke se kvinner uten hijab, men det skyldes ikke at kvinnene liker hijaben spesielt godt og mener det er et påbud fra Gud. Snarere skyldes det at mullaene tvinger dem til å bruke den. Reglene er så strenge at selv svenske kvinnelige ministre måtte ha hijab på seg da de besøkte landet i 2017.

På sosiale medier kan vi ofte se bilder fra et annet Iran, gjerne fra moderne ungdomsfester som skjer innenfor husets fire vegger. En gruppe unge iranere lagde sin egen videoversjon av Pharrell Williams-sangen Happy som de kalte Happy we are from Tehran. I videoen, som ble lagt ut på YouTube, ser vi hvordan vestlig kledde gutter og jenter danser sammen i portrom, inne i en leilighet og på hustak. Å demonstrere lykke på den måten går ikke ustraffet hen i den islamske republikken.

Ungdommene ble arrestert og dømt for ulovlig filmdistribusjon og «forbudte relasjoner». Alle ble dømt til 91 piskeslag hver. En av de kvinnelege danserne fikk et års fengsel i tillegg, mens de øvrige fikk seks måneder. Norskiranske Mina Bai beskriver i en artikkel i Nettavisen hvordan iranske kvinner prøver å vise opprør: «Løsere, fargerike hodeplagg som gjerne viser hår. Og sminke. Alt dette er uttrykk for et stille, men bevisst, opprør mot et religiøst diktatur.»

Det handler om praksiser og tankemønstre som er overført fra generasjon til generasjon i århundrer

Når grensene tøyes, svarer myndighetene i Iran med å bruke enorme ressurser på moralpoliti. I tillegg til det synlige moralpolitiet på gata har de ansatt 7000 hemmelige moralpolitiagenter for å kontrollere at kvinner er kledd i hijab når de oppholder seg utendørs, at folk ikke spiller høy musikk i bilen og andre slike banaliteter. Millioner av mennesker har blitt stoppet av moralpolitiet. Tusener blir straffet. Pisking er den vanligste formen for straff for brudd på religiøse lover.

Den omfattende kontrollen sier noe om desperasjonen hos regimet. Hijaben, og de normene som den islamistiske eliten ønsker at folk skal leve etter, er så upopulære at de må håndheves med hard hånd.

Sosial kontroll fra miljøet

I noen situasjoner er verken staten eller familien problemet, men miljøet rundt. Et eksempel på det er historien om Deeyah Khan, som er født og oppvokst i Oslo, men som i 1995 måtte flykte fra Norge på grunn av forfølgelse fra det norskpakistanske miljøet. Hennes foreldre kom opprinnelig fra Pakistan og Afghanistan, og var liberale. Faren ønsket at Deeyah skulle bli musiker og investerte mye tid i hennes suksess. Det betalte seg. Deeyah ble popstjerne i Norge allerede som 15-åring, med artistnavnet Deepika. Med sine videoer provoserte hun imidlertid de konservative delene av det norskpakistanske miljøet. De la press på Deeyahs foreldre for å få stoppet henne. Forfølgelsen ble såpass utålelig at hun ble nødt til å forlate Norge og flytte til London. Der kunne hun lettere forsvinne i mengden.

Muslimske kvinners likestillingskamp i Norge foregår på alle de tre frontene samtidig: Likestillingskampen tas innad i familien, innad i miljøene, og generelt i samfunnet for å få politikere og storsamfunnet til å være medspillere i denne kampen. Disse likestillingskampene har typisk vært preget av enkeltsaker som kvinner med muslimsk bakgrunn har satt på dagsorden, fra kjønnslemlesting og æresvold tidlig på 2000-tallet til sosial kontroll i våre dager. Det har skjedd en mobilisering rundt det siste temaet de siste årene, anført av blant andre «de skamløse jentene», organisasjonen LIM og Shabana Rehmans organisasjon Født Fri.

Disse kampsakene handler om å endre holdninger og praksiser som er rotfestet i kultur, religion og identitet. Det handler om praksiser og tankemønstre som er overført fra generasjon til generasjon i århundrer. Norske muslimer er en del av et større kulturelt fellesskap. Endringene blant norske muslimer avhenger også av endringene i den muslimske verden.

Derfor kan ikke likestillingskampen være bare lokal. Variasjonene i den muslimske verden er enorme. Fra det relativt moderne Tyrkia til det kvinnefiendtlige Saudi-Arabia. For å ikke snakke om Afghanistan, der de fleste kvinner, i tillegg til å mangle frihet, også lever i ekstrem fattigdom.

Muslimske kvinner er dessuten ikke bare ofre. De er også statsledere, generaler, piloter, ingeniører, modeller, næringslivsledere, forfattere, intellektuelle og mye annet. Det er likevel slik at land med muslimsk flertall kommer ganske dårlig ut i indekser som måler kvinners frihet.

I forbindelse med 8. mars er det spesielt viktig å huske å solidarisere oss med alle verdens kvinner. Slik at flere enn marokkanske «Noor» kan leve fritt også uten støtte fra familien, at iranske ungdommer ikke blir fengslet og pisket av staten fordi de danser, og for at norskmuslimske kvinner og alle andre kan leve fritt for undertrykkelse fra miljøene rundt.