barbed wire, video camera, monitoring
– Grensene våre er åpne for profitt, for materialer og for varer, men ikke for menneskene som produserer dem, skriver Waad Alrady og Lauritz Guldal Einarsen.
Foto: PIxbay
«Jeg vil være del av en feministisk bevegelse som er mot imperialisme og kolonialisme.» Slik presenterte Waad Alrady sin visjon for fremtidens likestillingsarbeid i denne talen, fremført på Mira-senterets kvinnekonferanse.
88Shares


Waad Alrady


Lauritz Guldal Einarsen

Følgende tale ble framført på MiRA-senteret sitt seminar «Beijing +25 – Innvandrere, flyktninger og minoritetskvinners rettigheter. Hvor står vi?» den 5. mars 2020.
Oppfordringen til taler var å presentere sin visjon for fremtidens likestillingsarbeid. Talen er skrevet av Waad Alrady og Lauritz Guldal Einarsen, og ble holdt av Waad Alrady.
–––

For meg så er det naturlig å snakke om flyktninger når jeg blir spurt om å snakke om feminisme. En feministisk bevegelse som ikke snakker om flyktninger, er det egentlig en feministisk bevegelse?

Likestilling kan ikke bare handle om hvite kvinners kamp mot undertrykkelse fra hvite menn. Det handler heller ikke om brune kvinner mot brune menn for den saks skyld. Det er større enn det. Vi lever i en verden der kvinner ikke er likestilt seg imellom. Kvinner blir undertrykt av andre strukturer enn patriarkatet. Det er ulikhet mellom oss på bakgrunn av rase, seksualitet, statsborgerskap, religion, funksjonsevne, klasse og mer, eller en kombinasjon av disse. Den feminismen som jeg ønsker er en feminisme som er antirasistisk og anti-islamofobisk. Som aldri glemmer kampen for økonomisk likhet, og frihet for skeive.

Å snakke om flyktninger er ikke å fjerne fokuset fra kvinner. De undertrykkende strukturene som rammer flyktninger har en naturlig plass i feminisme. Det å ikke inkludere undertrykkende strukturer som rammer flyktninger i likestillingskampen er å ekskludere flyktningkvinner fra kategorien kvinne – og kvinne ut av kategorien flyktning. Når vi snakker om flyktninger i Norge, så velger vi å se for oss brune og svarte mannlige flyktninger. I tillegg så er det en islamofobisk tanke om hvem disse mennene er og om hvilken trussel de utgjør mot en eksisterende europeisk harmoni. En hvit harmoni.

Vi har en forestilling om vårt Europa, et fredelig, demokratisk og likestilt Europa, som vi har jobbet hardt for å oppnå. Denne jobben har ikke flyktningene gjort der de kommer fra. Fortjener de da å ta del i vår fred og vårt demokrati? Denne tankegangen rettferdiggjør for oss å stenge flyktninger ute og rettferdiggjør vår deltagelse i krig.

Hvordan slipper vi unna med dette?

For å holde flyktninger vekk fra trygghet og vekk fra vårt samfunn, har vi verktøyet grenser. Grensene våre tillater oss å velge hvem som er velkommen i Norge. Grensene våre brukes til å sparke ut flyktninger og papirløse. Grensene våre skal holde oss som hører til på innsiden av dem, trygge, også når vi reiser utenfor grensene. Som den siste tiden har vist, så er denne tryggheten ikke for alle. Dersom du er hvit med norsk statsborgerskap så kan du være leiesoldat og bli dømt for drap i Kongo og grensene slipper deg inn. Men, dersom du er brun og tilslutter deg IS, så splitter du en regjering. Grensene våre stopper ikke ved Sverige, Finland og Russland, de når lenger ut. De stopper også flyktninger i Hellas og Tyrkia. Der Erdoğan truer Europa med å slippe flyktningene løs. Hva er egentlig mest fascistisk? Et Tyrkia som truer med å slippe inn flyktninger til Europa eller et Europa som nekter å ta dem imot?

Vi tenker at grensene beskytter oss, og derfor skal vi beskytte grensene. Det rettferdiggjør vår bruk av makt og vold. Vi deltar i krig, vi deporterer papirløse og flyktninger til land vi selv kriger i. Vi invaderer andres grenser og invaderer deres land, samtidig sitter vi på vår side av grensen og kvalifiserer områdene som trygge nok til å returnere uønskede flyktninger. Grensene er opprettholdt av politikken vår, og ikke minst våpnene våre. Våpnene våre brukes i krig, som sammen med grensene skaper flyktninger. Vi opprettholder en fortelling om fred i Europa og at krig er noe som skjer på utsiden. Det samme tenker vi at bør gjelde for konsekvensene av krigen, og vi bruker grensene til stenge disse ute. Europa er et eksklusivt selskap, som setter pris på sine tradisjoner. Uten sin kolonialistiske tradisjon hadde ikke Europa vært Europa.

De undertrykkende strukturene som rammer flyktninger har en naturlig plass i feminisme

Vi lever i en kolonialistisk verden. Ikke bare har vi en kolonialistisk fortid, vi befinner oss også i en kolonialistisk nåtid. Norge opprettholder sin eksklusivitet som medlem av  NATO. NATO fører kriger i Midtøsten i den villfarelse at vestlige makter kan bringe sine verdier; fred, demokrati og likestilling, til folk som venter på å bli reddet av europeere i fly, tanks, militærbåter og til hvit hest.

Med NATO er vi med på å invadere land og overkjøre andre folks regjeringer og grenser. NATO driver krigføring som bryter folkeretten. Den krigføringen NATO driver, og som Norge som medlemsland tar del i, baserer seg ikke på likeverd mellom verdens land. Den baserer seg på kolonialistisk dominans, hvor vi som vestlige makter er overlegne.

Det er feministisk å være motstander av NATO.

Vi lever i en kolonialistisk verden hvor kapitalkreftene utnytter ressurser på afrikansk, asiatisk og sør-amerikansk jord og på urfolksområder over hele verden. Med sin enorme kapital investerer den norske stat og befolkning seg inn i  industrier og selskaper som ødelegger naturressurser og landområder. Vi bestemmer hvordan ressursene og landområdene utnyttes, og profiterer på dette uten konsekvenser. Gjennom at land og ressurser kan eies og kjøpes fritt, fratas folk muligheten til å leve på og av jorden hvor de er født, og blir tvunget inn i økonomisk avhengighet av land og institusjoner de ikke har noen som helst innflytelse over. Ressursutnyttelsen for profitt skjer aldri uten ødeleggelse: rasering av lokal natur, kultur og klima. Dette er imperialisme, og her i Norge er det først og fremst det samiske folket som er offer for det.

Jeg vil være del av en feministisk bevegelse som er mot imperialisme og kolonialisme.

Våre liv er direkte avhengige av andre menneskers arbeid. Grensene våre er åpne for profitt, for materialer og for varer, men ikke for menneskene som produserer dem. Vår velferd opprettholdes gjennom utnyttingen av brune og svarte kropper, og på bekostning av urfolks land.

Jeg vil at fremtidens likestillingsbevegelse skal forene seg mot denne globale urettferdigheten, mot denne kapitalistiske utnyttingen.

Likestilling handler ikke om individer, det handler om strukturer. Feminisme kan derfor ikke reduseres til enkeltsaker og enkeltpersoner.

Det skal ikke være et skille mellom å være feminist og å være anti-rasist.