– Mye av den økonomiske i krisen i vårt land i dag er et utslag av oljekrisen og ikke koronakrisen, og det er viktig at vi også har tiltak særskilt rettet mot nettopp konsekvensene av oljekrisen, påpeker Himanshu Gulati.
Foto: Privat
– Vi lever i det kanskje mest spesielle og ekstraordinære øyeblikket i verdenshistorien siden 2.verdenskrig og i vår levetid. Verden er ikke til å kjenne igjen. Vi vet heller ikke når den kan åpne opp igjen, skriver Himanshu Gulati.
63Shares
Himanshu Gulati
Latest posts by Himanshu Gulati (see all)

Søndagsspalten: Utrop ber politikerne fortelle om sin visjon for Norge

Etterlengtet økonomisk aktivitet

Vi lever med ulike typer kriser. Den første er pandemien. Daglig får vi oppdateringer om antall dødsfall det siste døgnet i ulike land. I USA nådde det over 2000 per døgn. Flere europeiske land har opplevd over 1000 dødsfall på et døgn. Våre svenske naboer hadde på det høyeste rundt 150.

Bevegelsesfriheten vår er borte. Nesten alle fly står på bakken. Mange grenser er stengt. Selv et besøk til söta bror rett over grensen innebærer 14 dagers hjemmekarantene ved retur. I Norge kan vi i det minste gå på kjøpesentre, besøke kafeer, ligge i parken, fly innenriks eller gå tur i skogen. Egentlig gjør vi det meste utenom å jobbe og få klippet håret. I mange andre land er det nærmest portforbud. I et land som India har ett tusen tre hundre millioner mennesker ikke lov til å forlate hjemmene sine med mindre de skal kjøpe mat, gå på apoteket eller jobber i noen svært begrensede samfunnskritiske funksjoner.

Næringslivet er i krise. Økonomien lider uante tap. Flere bransjer er beordret stengt og har ingen inntjening. Andre bransjer har mistet inntektene sine. Myndighetene gjør sitt beste for å kompensere med krisepakker, men ingenting kan erstatte sunn dynamisk aktivitet i økonomien.

Nødvendig med tiltak mot oljekrisen

Selv når unntakstilstanden er over, vet vi ikke hvor lenge dette vil vare. Direktør i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog, var rett før helgen ute og sa at samlinger på 30-100 mennesker vil være utenkelig ut 2020. Det vil være katastrofalt for alle de som er avhengig av ansamlinger, enten det er opptredende artister, teatre, kinoer, idrettsarrangementer eller andre.

Den siste krisen som kraftig påvirker Norge, selv om det for både de fleste innbyggere og medier havner innunder skyggen av koronakrisen, er oljekrisen. Et oljeprisfall fra over 50 dollar til nesten 20 dollar på få uker ville vanligvis utgjort en økonomisk krise for Norge i seg selv. Mye av den økonomiske i krisen i vårt land i dag er et utslag av oljekrisen og ikke koronakrisen, og det er viktig at vi også har tiltak særskilt rettet mot nettopp konsekvensene av oljekrisen. Det er f.eks. denne som trolig er en stor del av grunnen for den eksepsjonelt svake krone.

Den voksende kreativiteten

Når vi er kommet gjennom dette, vil nok ikke verden se ut som før. Det er kanskje også like greit, ikke alt var perfekt før korona heller. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hva den nye normalen vil være.

Koronakrisen vil muligens bli viet like mye tid i historiebøkene 10-15 år fra nå som andre verdenskrig blir. Vi kan alle fortelle våre barn, barnebarn og oldebarn om den gangen verden stoppet opp. Da vi alle måtte bli hjemme i 1-2 måneder, ikke treffe venner eller gå på skole eller jobb. Den gang mye var mørkt.

Myndighetene gjør sitt beste for å kompensere med krisepakker, men ingenting kan erstatte sunn, dynamisk aktivitet i økonomien

Det vil likevel være en annen historie som også fortelles. Historien om hvordan vi likevel stod sammen. Til tross for alt det mørke.

Mange gikk på jobb til tross for smittefaren de utsatte seg for. Butikkarbeiderne. Apotekmedarbeiderne. De ordentlige heltene: vårt helsepersonell. Sykepleiere, leger. De som jobbet nesten døgnet rundt for å ivareta de syke. I andre land har disse vært spesielt utsatt for smitte. Vi har hjemmesykepleiere som daglig har måttet pleie de som trenger hjelp mens andre ble bedt om å ikke møte noen.

Mennesker viste dugnadsvilje. De mange som gikk og samlet inn hansker og smittevernsutstyr for å donere til legevakten. Ildsjelene som satt hjemme og lagde eget smittevernutstyr de ga bort.

Vi har alle de som hjalp eldre og andre i risikogrupper eller karantene med innkjøp av mat og medisiner.

Kreativiteten og tilpasningsevnen blomstret. Møter av alle typer ble flyttet til Teams, Zoom og Skype. Det var litt deilig også, å kunne ta møtet med sjefen fra under dyna, eller fra sofaen med kun underbuksen og skjorta på.

Savner å være sammen

Verden stoppet opp, men samfunnet fortsatte likevel. Vi mennesker kan tilpasse oss det meste. Vi er tilstede for hverandre selv når det blir tøft. Vi er fortsatt bare halvveis gjennom dette, og vi vet ikke når ting kan bli helt som før. Vi skal imidlertid komme oss gjennom dette, koste hva det koste vil.

Uansett hvor sterke vi er, hvor kreative vi blir og hva slags gode midlertidige løsninger vi finner, er det imidlertid et savn som ser ut til å være i oss alle. Mer enn noe annet, så savner vi hverandre. Det å være sammen med andre.

Det var den gangen verden stod stille. Det øyeblikket i historien lever vi midt i akkurat nå.