Foto: Pixabay
Ytringsfrihet er vanskelig å regulere. Samtidig som en har lyst til å fostre demokrati og tilrettelegge for fri debatt, vil mange også luke vekk radikale meninger. Dette gjelder særlig for sosiale medier og plattformer som YouTube og Facebook. En debattant vil gjerne tiltrekke seg flest mulig lesere, men bestreber seg også på å garantere eventuelle investorer at reklamen deres ikke vil bli brukt i en kontroversiell sammenheng.
Sensur lite effektivt mot radikalisering
Noen meninger er det helt forståelig at blir sensurert. For noen dager siden ble den berømte konspirasjonsteoretikeren David Icke sine videoer slettet fra Youtube og Facebook. Grunnen var at han spredde den populære, men avviste, ideen om at spredningen av pandemien er knyttet til utviklingen av 5G-nettverk. Icke brøt plattformenes retningslinjer om hva slags informasjon om Covid-19 det er tillatt å dele. Videoen hans om koronaviruset ble sett over 30 millioner ganger.
En kan forstå hvorfor en vil fjerne slike videoer. Imran Ahmed, leder for Centre for Countering Digital Hate (CCDH), sa at «løgner koster liv i en global pandemi.» Og det stemmer. På samme måte som at konspirasjoner om vaksiner er livsfarlige, kan enkelte ideer om virkeligheten føre til dødsfall hvis de blir akseptert ukritisk. Samtidig er sensur og begrensning av ytringsfrihet på nett heller ikke optimalt, slik akademikeren og journalisten Peter R. Neumann fra Kings College i London sier i sin rapport Muligheter og strategier for å motvirke online radikalisering i USA (2013): «Sensur og begrensning av ytringsfrihet er ofte den minst effektive måten å motvirke radikalisering på nett på».
Landene som ikke har ressurser til raffinert sensur
Uavhengig av hva en måtte mene om David Icke, burde aldri sensur bli etablert som den foretrukne standarden for å motkjempe ignoranse i et demokrati. Hvilke presedenser skaper dette for global regulering av ytringer?
Mange WTO-medlemsland (World Trade Organization) er juridisk forpliktet til å tillate en ubegrenset tilførsel av grenseoverskridende internettjenester.
Siden rike land kan velge å selektivt sensurere i stedet for helt å blokkere tjenester, blir dette et foretrukket alternativ som er tilgjengelig for noen av de mest utviklede sensurregimene, spesielt Kina.
WTO kan nekte land å ha permanente blokker på søkemotorer, delingsapplikasjoner og andre tjenester hvis de er inkonsekvente med deres bestemmelser.
Problemet kommer derfor fra land som er mindre ressurssterke. Siden de er uten midler til å filtrere mer selektivt, og kanskje bedriver en sensur basert på moralsk og religiøs grunn.
Facebook-flyktninger finner andre trygge havner for konspirasjoner
For det andre så fører sensur av mennesker til at de flykter til andre ekkokammer hvor meningene deres blir ytterligere radikalisert. Facebook har nylig fjernet arrangementer og grupper dedikert til å protestere mot sosial distansering i USA fra plattformen sin. Mange av disse demonstrantene har flyktet til MeWe, en mindre plattform som allerede har rykte på seg for å varmt ta imot flyktninger fra Facebook, konspirasjonsteoretikere, og nazister. I motsetning til Facebook, tilbyr MeWe en tjeneste der en ikke har reklamer, ikke noe deling av brukeres data, og ikke noen manipulering av hva du får i strømmen din gjennom avanserte algoritmer. Denne anonymiteten tiltrekker seg derfor ekstremistisk retorikk og «farlige» meninger, som innehas av vaksinemotstandere og såkalte flat-earthers, de som mener jorden er flat (sitat: Rolling Stone Magazine). Mennesker som kun eksponeres for sine egne meninger vil føre til en ond sirkel av radikalisering.
Plattformer kaster ut radikaliserte – og inviterer dem på nytt
Det egentlige problemet er plattformenes algoritmer. Mange av disse plattformene bruker en algoritme som gjør at en kontinuerlig blir eksponert for meninger en selv liker og er tilbøyelig til å like ut ifra hva slags meta-data bedriften har tilgang på om deg. Når de deretter reklamerer til deg, er det på bakgrunn av denne informasjonen. Hvis en da er en paranoid person som er opptatt av «fake news», konspirasjoner og å bli akseptert for meningene sine, vil en effektivt skape sitt eget ekkokammer uten engang å være klar over det.
Sensur fører til at mennesker flykter til andre ekkokammer hvor holdningene deres blir ytterligere radikalisert
Facebook og YouTube bryr seg mindre om demokratiet, og mer om å tiltrekke seg sponsorer. Derfor vil de foretrekke å beholde den svært sofistikerte algoritmen sin slik at de kan fortsette å bombardere deg med skreddersydd reklame, uten å måtte ta ansvar for at den samme algoritmen vil fortsette å skape radikaliserte miljøer som de bare sparker av plattformen hvis det er en fare for at de mister aksjeverdi. Dette vil de alltid gjøre istedenfor å skape en bedre algoritme som tjener ytringsfriheten og demokratiet.
Icke er et problem skapt av Facebooks og YouTube. En av grunnene til at Icke kan komponere ekstremt populære videoer og bøker er at han vet at de vil bli delt bredt. Plattformene elsker egentlig all deling, fordi jo mer deling, jo mer tid bruker brukerne på nettstedet og jo mer penger tjener nettstedet. Ulempen med all denne delingen er at selv om du ikke følger David Icke, kan du ende opp med å se et av innleggene hans hvis en av dine «venner» deler det. Jeg mistenker at noe av sinnet som er rettet mot Icke egentlig kommer fra de selvsamme brukere som med avsky unngår uønsket innhold som ender i deres egen skreddersydde strøm.
Ta i bruk nye filterverktøy
Det finnes løsninger som ikke setter ytringsfriheten i fare selv om vi har en pandemi. Løsninger som kan gi Icke sine motstandere litt ro uten å straffe hans tilhengere – og uten å nekte mennesker retten til å ytre seg. Facebook kan omskrive koden sin slik at de eneste brukene som blir eksponert for innlegg fra det de definerer som dårlige kilder er de som eksplisitt har godkjent det. Det er jo ofte slit at Facebook og de fleste andre plattformer ansetter personer som manuelt fjerner innhold på plattformen sin. Dette kan føre til bias eller i verste fall at enkeltpersoner blir konsekvent etterfulgt hvis dømmekraften til sensorene ikke er god nok. Plattformer kan altså med fordel utvikle et sett med filterverktøy som lar brukere blokkere innhold mens de fremdeles tillater de mer nysgjerrige og mer tolerante å lese det de vil.
En annen måte å avskrekke «dårlig» oppførsel på plattformene vil være at en skattlegger dem. I dag er alle plattformer gratis. Hva om de belastet brukerne av plattformene for hvert innlegg og en tilleggsavgift for hver gang ett av innleggene hans blir lest?
Ingen av disse to beskjedne forslagene ville forhindre all radikalisering eller gjøre nettet trygt for desinformasjon, men de vil redusere den fenomenale rekkevidden som sosiale medier kan gi og samtidig beskytte ytringsfriheten.
