– Tiden da bibliotekene utelukkende var avsendere er forbi. Vi er plattformer, verksteder, rom for ideer, utveksling, deling, debatt og samtaler.
Foto: Pixabay
Det ligger en styrke i at biblioteket er en uformell møteplass med stor bredde. «Jeg lar meg gjerne veilede, men innenfor lovens rammer», skriver Knut Skansen i sitt svar til OsloMet-professor Ragnar Audunson. 
8Shares
Knut Skansen
Latest posts by Knut Skansen (see all)

«Bidrar et arrangement til den typen offentlig samtale bibliotekene har til oppgave å fremme?» – Dét er spørsmålet biblioteksjefene bør stille seg, skrev  OsloMet-professor Ragnar Audunson i sitt svar til disse. [Faksimile, Utrop 26.05.2020.]
«Biblioteksjefens rolle i forhold til møtevirksomhet må ikke reduseres til å være en vaktmester for et samfunnshus som skal kontrollere at loven ikke brytes», skriver Ragnar Audunsson i et svar til storbybiblioteksjefene 26. mai, publisert både i Utrop og i Bok og Bibliotek.

Biblioteket en uformell møteplass

Fra mitt ståsted virker det som debatten hadde tjent på å ta inn over seg at utlån og utleie av lokaler i bibliotekene er utbredt og ikke et nytt fenomen. Vi snakker ikke om kommersiell utleie, men om lav leie på noen hundre kroner for å dekke ekstra renhold og for at rommet for noen timer ikke er åpent for alle. Ungdomsforeninger og lag med dårlig råd får nok titt og ofte også låne lokalene gratis. 

Deichman har de siste årene hatt en vekst i besøket på 39 %. I 2019 tangerte vi 3 millioner besøk. Om lag 20 % av dette har kommet i tidsrommet biblioteket er meråpent. Vi har de siste årene hatt 6-7000 arrangement per år i Deichmans 22 bibliotek. 20-30 % av dette er aktiviteter i regi av andre enn Deichman selv. Dette har ført mye godt med seg, ikke minst for barn og unge. Det er i denne konteksten at det også skjer utleie/utlån av lokaler. Debatten synes ikke å ta inn over seg det faktum at bibliotekene, i tillegg til å være en debattarena, også er en møteplass – og da en ganske uformell sådan med stor og ønsket bredde, også helt uavhengig av de radikale miljøenes tilstedeværelse eller ikke.

Slipper vi til noen, må andre også få slippe til

Så jeg er redd du må akseptere, Audunsson, at biblioteksjefen nok også er en «vaktmester» innimellom. Biblioteksjefer er redaktører, men vi er ikke avisredaktører som eksklusivt kan velge og vrake. Heldigvis! Tiden da bibliotekene utelukkende var avsendere er forbi. Vi er plattformer, verksteder, rom for ideer, utveksling, deling, debatt og samtaler. Hvor sterkt vi skal styre dette myldrende mangfoldet av aktivitet i biblioteket er et interessant spørsmål. Jeg er av natur en person som liker orden og derav også troen på styring, men jeg har gjennom de siste årene som biblioteksjef i Oslo – i en periode med kraftig vekst – også sett at en del må vi bare la få skje. Det er mange gode krefter i sving. 

Men så kommer likebehandlingsprinsippet da! Slipper vi først til noen, må også andre få slippe til – i rammen av de tjenestene vi tilbyr. Lokaler og rom er en del av tilbudet i biblioteket. Det er et av godene vi deler ut, på lik linje med bøker, PC-er og kompetent personale.

Vi er plattformer, verksteder, rom for ideer, utveksling, deling, debatt og samtaler

Det betyr ikke at hvert møte, hvert rom, hvert arrangement kan være en debatt med en ordstyrer. Noen møter er bare et medlemsmøte i en forening, et planleggingsmøte for frivillige eller kanskje et stiftelsesmøte for et lokalt ungdomsparti.

Debatten som er ført de siste ukene i dette fora har dreid seg om et møte for et 20-talls mennesker på Deichman Majorstuen 5. mars, et møte i en gruppe med et verdisyn de fleste av oss ikke deler. Vi er nå enige om at verdisynet deres er irrelevant i vår vurdering av tilgang til biblioteket. Vi er også enige om at debattene i biblioteket er noe annet enn bruk av et møterom og at de skal underkastes redaksjonell styring, skjønt jeg tror norske folkebibliotek har en lang vei å gå i å få frem bredden i meningsmangfoldet i samfunnet rundt seg. Møtet til organisasjonen på Majorstuen skulle aldri være en debatt eller et åpent arrangement, men et lukket møte i et møterom. Som jeg også skrev i mitt forrige tilsvar slår da regelen om likebehandling inn, enten man liker det eller ikke. 

Lar meg gjerne lede – dog i rammen av lovverket

Alternativt kan bibliotekene ta redaksjonell styring over alt og legge føringer på det meste av alt som foregår både i betjent og ubetjent tid. Vil vi virkelig ha slike biblioteksjefer og slike bilbliotek? Og tror noen virkelig at det er praktisk mulig i et bibliotek med tusenvis av arrangement per år? Vi kan også droppe alt utlån og utleie av lokaler. Det ville berøre hundrevis av møter i det frivillige organisasjonsliv i Oslo, som da måtte finne seg et annet sted å være. Da ville jeg vært kvitt alle dilemmaene og for så vidt også vaktmester-rollen. Men det ville vel være å rette baker for smed? Sånn er livet her i praksisfeltet. At akademia ikke har mer innsikt i realitetene i de virksomhetene de utdanner folk til å jobbe i er en annen, men interessant diskusjon.

Jeg er enig i at biblioteksjefer har noe å lære om offentlighet! Debattene i bibliotekene kan bli både bredere og også langt mer inkluderende for stemmer og meninger som vi sjelden hører i offentligheten og som ikke deles av ansatte selv. Her har vi en jobb å gjøre – og jeg lar meg gjerne lede, eller leie, for å bruke professorens ord, av de som klarer å se nyanser og praktiske løsninger og bidra til å gjøre oss bedre, men det må være i rammen av lovverket.

I mellomtiden så kan det være at noen også bør ta jobben med å leie professorene ned fra tårnet og ut i det virkelige biblioteket. Jeg bidrar gjerne. Min adresse er offentlig.

Denne teksten er også publisert i Bok og Bibliotek