De som ble permittert ved koronautbruddet venter fortsatt på utbetalinger fra NAV.
Foto: Pixabay
NAV må balansere mellom juridisk rettferdighet i trygdesystemet og å forhindre fattigdom og å få folk inn i arbeidslivet. Det er for lite rom for sunn fornuft, skriver Aslak Bonde.
16Shares

Bedriftene fikk kontantstøtte etter noen uker. Permitterte måtte vente tre måneder. NAV svikter igjen, men det er politikerne som har skylden.

Ugunstige IT-systemer ga krise for permitterte

I starten av august kommer rapporten fra utvalget som har gransket fjorårets NAV-skandale – den som blant annet dreide seg om at folk ble satt i fengsel fordi NAV og rettsvesenet tolket loven feil. Når den rapporten kommer til Stortinget, starter også diskusjonene om håndteringen av korona-krisen. Et av mange temaer blir da hvorfor NAV ikke klarte å betale ut penger til permitterte før etter flere måneder.

Nå i juni er de i ferd med å bli utbetalt. Mens bedriftene fikk kontantstøtte inn på kontoen noen dager etter at de søkte, har mange permitterte måttet gå til Frelsesarméen eller til familien for å tigge om mat og penger til å betale regninger. Forklaringen er at den utbetalingsordningen NAV og politikerne egentlig tenkte å bruke viste seg å være for upresis, og at det er veldig arbeidskrevende å endre IT-systemene.

Rimelig å forvente mye av NAV

I rettferdighetens navn er det viktig å nevne at NAV administrerer mange støtteordninger og at de viktigste av dem har fungert som de skal. I de syv første koronakriseukene har flere enn 182.000 mennesker fått utbetalt tilsammen 5,1 milliarder kroner i dagpenger. I tillegg ble det laget en spesialordning for å gi forskudd på dagpenger, og den gjaldt i samme periode for 175.000 mennesker som fikk tilsammen 3,4 milliarder utbetalt.

Likevel kommer det til å bli diskusjon om NAVs kapasitet og kompetanse med en gang politikerne får tid til å diskutere mer enn akutt krisehåndtering. Det er nesten uforståelig at den etaten som utbetaler sykepenger på grunnlag av månedlige lønnsdata fra alle arbeidsgivere ikke skulle klare å bruke de samme dataene til å beregne utbetalingene til de permitterte.

På Stortinget er det nå lettere å forstå hvorfor regjeringen i den aller første krisehelgen brukte det meste av sin energi til å advare stortingsflertallet mot å lage ordninger som kunne knekke NAV. Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen visste vel et og annet om hvor presset og hvor lite fleksibel arbeids- og velferdsforvaltningen var. Til høsten kommer det til å bli stilt spørsmål om hvorfor det var slik.

Det er blitt stadig vanskeligere å få personlig og effektiv hjelp på det lokale NAV-kontoret.

Rundt en tredjedel av statens samlede utgifter blir utbetalt av NAV. Hver annen nordmann får en eller annen ytelse fra etaten. De tilsammen 19 000 ansatte er representert i hver eneste kommune – noe som betyr at det ikke finnes en eneste offentlig etat som samlet sett vet mer om arbeidsmarkedet og sosiale forhold enn NAV. Med alle de pengene Stortinget har stilt til rådighet, og med den klare beskjeden om at man skal hjelpe alle selv om det kan gå utover rettferdigheten, var det grunn til å vente at nettopp NAV skulle sikre at det økonomiske sikkerhetsnettet virket for alle.

Mindre sunn fornuft og mer sentral styring

Skjønt, mange av de som jevnlig er i kontakt med NAV hadde ikke ventet seg noe annet. Etaten har fått et omdømme som stivbeint og lite service-innstilt. Det som har irritert mest i de siste årene er den mer eller mindre tvungne overgangen til digitale søknadsprosesser. Det er blitt stadig vanskeligere å få personlig og effektiv hjelp på det lokale NAV-kontoret.

Dette er i liten grad de NAV-ansattes skyld. Ansvaret for at det er blitt slik må i størst grad legges på Stortinget. Ikke først og fremst på de representantene som er der i dag, men på de som i 2005 vedtok organiseringen av NAV, og på de som videreutviklet etaten i årene som fulgte. På tross av faglige råd, laget politikerne en etat som både skulle være statlig og kommunal og som skulle kombinere rettslige betraktninger om rettferdighet i trygdesystemet med sosialfaglige betraktninger om hvordan man best forhindrer fattigdom og får folk inn i arbeidslivet.

Etter noen år bestemte den rødgrønne flertallsregjeringen seg for en utvikling der de lokale NAV-kontorene fikk mindre kompetanse og mindre muligheter til å bruke sunn fornuft, mens den sentrale delen av NAV ble styrket. Der var det likhet for loven og frykt for utglidninger i støtteordningene som dominerte. I dag er det eksempelvis en praksis der sentrale NAV-leger titt og ofte overprøver fastlegenes sykemeldinger – uten at de er i nærheten av klinisk å vurdere pasienten.

Usikker fremtid – mulig håp

Når politikerne i høst både skal vurdere NAV-skandalen og håndteringen av denne vårens krise, kan det hende at hele systemet kommer opp til vurdering. Det er en mulig konklusjon at man rett og slett har laget en etat som er blitt for avhengig av at det tenkes riktig og godt i sentrale ledd, og at det er blitt for lite rom for sunn fornuft. På den annen side er det et stort flertall av dagens stortingsrepresentanter som har et politisk ansvar for det systemet som ble laget, og det er aldri lett å ta selvkritikk.

Det mest sannsynlige utfallet er at politikerne peker på at NAV til høsten får ny sjef, at systemene nå virker, og at håpet for stadig forbedringer stadig er til stede.