– Rasismen er kvelende klaustrofobisk. Den er lammende. Den er passiviserende. Den gjør folk oppgitt, og den gjør folk sint.
Foto: MDG
– Om du virkelig er en antirasist, da er du det hele året og hele døgnet, skriver Farid Shariati i denne appellen.
769Shares
Farid Shariati

Jeg holder ikke denne appell fordi rasismen i USA er utpreget, men for at rasismen i Norge er utpreget. Jeg ser den i en eller annen form hver dag. Jeg ser den overalt fordi rasisme er mer enn å bli kalt for neger eller islamsk terrorist. Rasismen i det norske samfunnet er strukturell og institusjonalisert. Rasisme er en isme.

«I can’t breathe» har en dobbel mening. For alle synlige minoriteter som blitt kvalt og holdt nede av politiet, har det hatt en bokstavelig betydning. Men den har også en metaforisk betydning for mange av oss: Rasismen er kvelende klaustrofobisk. Den er lammende. Den er passiviserende. Den gjør folk oppgitt, og den gjør folk sint.

Å snakke ut om rasisme, som en brun mann, koster mye. Det ville vært lettere å ikke se etter den. Det ville vært lettere å finne unnskyldninger for den og kalle en spade for noe annet enn det er. Det ville vært mye mer behagelig å la være å tenke på det. 

Men jeg kan ikke det! Jeg blir minnet om min annerledeshet hver eneste dag. Jeg må se hvordan et rasistisk verdensbilde blir projisert og preger ikke bare meg, men også de som jeg er glad i. Som for eksempel mitt barn.

Rasismen har rammet meg i hele mitt liv. Den har rammet meg siden før jeg ble født inn i en kolonialisert region. Jeg har blitt vant med og lært å akseptere at spørsmål om min stedstilhørighet, min tro, mitt kvinnesyn, barneoppdragelse, mine holdninger, mitt verdigrunnlag, lojaliteter og tilbøyeligheter er ufravikelig knyttet til hvordan jeg ser ut og min hudfarge. Og mange av mine møter med rasismen har satt sine spor og preger meg fortsatt.

Til den dag i dag, går det en kall frysning gjennom ryggen min når jeg prater med politi. Mine erfaringer med politiet her i Vadsø har vært positive, men de er unntakene sammenlignet med mine erfaringer gjennom hele livet. Det var avhumaniserende å bli stoppet på åpent torg i flere timer som 11-12 åringer, til alles innsyn. Uten å ha gjort noe annet enn å passe et signalement gitt av en butikkmedarbeider som beskrevet noen voksne. Eller når jeg er blitt kalt for ape og fått høre ape-lyder, fra politi. Eller når politiet har trukket pistol mot meg og mine venner mens vi ventet på bussen ved en holdeplass i sentrum.

Dette er eksempler fra mitt liv, fra min barndom. Og det er bare eksempler på hvordan jeg er blitt møtt av politiet. Det beskriver ikke alle andre erfaringer av rasisme som jeg har. Fra velmenende og ikke-velmenende medmennesker. I samfunn, i mitt eget parti, i min hjemkommune, på nett, i bøker.

Skal vi være solidariske med George Floyd og Black lives matter-rørelsen i USA, må vi bekjempe rasismen og volden her. Veien til et varmere samfunn er ikke gjennom resolusjoner eller svarte profilbilder på Facebook. Den går faktisk ikke gjennom noen demonstrasjoner i en liten kort tid, dersom det ikke fører til noen reelle og langvarige endringer! Og den går i hvert fall ikke gjennom din T-shirt. Jeg har blitt kalt for neger og vondt verre i hele mitt liv. Jeg har blitt spyttet på som 4-5-åring av voksne rasister. Jeg mottar hets og lignende med jevne mellomrom, alt på grunn av min hudfarge og nasjonalitet. Men det er ikke det som er det verste med rasismen. Den formen for rasisme er lettest å håndtere når man har et liv av erfaringer bak seg. Det som er vanskeligere er å stadig se at man bli forbigått. Og at tross at det er åpenbart for alle at man er blitt forbigått, kan man ikke gjøre noe med det uten å skade seg selv. Og vi må stille se på og godta det.

Når ditt navn og utseende gjør at det blir vanskeligere for deg å finne en bolig til utleie, da er det verre enn å bli kalt for neger på et utested. Eller når ditt navn fører til at du ikke blir innkalt til et intervju, da blir du sint.

Vi er lei av å kun bli brukt som alibi av partiene i valgkamper, men aldri bli prioritert høyt på noen lister. Eller å i beste fall, en sjelden gang kunne se synlige minoriteter i en maktposisjon i kommunen, fylkeskommunen, fylkesmannen, styrer og andre viktige plasser. Det er provoserende å se at vi kommer lettere til tale om vi deler våre historier om undertrykkelse, men ikke som personer som bør få definisjonsmakt over egen hverdag. Eller at våre forbilder alltid skal være underholdere og aldri en person med lederverv.

Jeg må hele tiden, også i dette innlegget, kontrollere mine følelser. Jeg blir sint, men får ikke lov å gi uttrykk for det sinnet i sin helhet. Jeg og mange andre må stadig veie våre ord nøye, sånn at vi ikke utløser negativ feedback, også fra de som sier seg å være på vår side.

Det er mange som sier at man skal dele av hele sitt hjerte og lignende. Det er koselig og greit, men det min sønn trenger i fremtiden er å vokse opp i et samfunn med like rettigheter. Før vi begynner å snakke om fred og nærhet, vil jeg at vi snakker om rettferdighet.

Å leve med rasisme har handlet om å finne overlevelsesstrategier. Strategier som gjør at jeg må godta ting som andre ikke trenger. Der jeg må undertrykke mine følelser, både for å kunne fungere normalt, men også for å kunne bli godtatt av andre. Mine strategier har vært nødvendige for at jeg skal kunne håndtere nederlag, eller det absurde i at jeg stadig må rettferdiggjøre min eksistens og min verdi.

Om du virkelig er en antirasist, da er du det hele året og hele døgnet, og det vil kreve mye av deg. Du må kanskje til og med være den som gir etter.

Gi folk rettferdighet, så gir de deg fred!

Denne appellen ble først publisert på Farid Sharatis og MDG Vadsøs Facebook-sider den 6. juni 2020, der den både finnes nedskrevet og på video.