– Det vi har inni oss er det fantastiske, og når vi tør å nærme oss dette, vil vi oppleve at mange problemer mister relevans.  
Foto: Pixabay
– Som muslim kjenner forsøkene på å demonisere muslimer på kroppen. Tar vi fremmedfrykten ved hornene, vil det være et stort skritt i retning mer harmoni, skriver Naima Said.
1.1K+Shares

Helt siden jeg var en liten jente har jeg visst at urettferdighet var noe jeg mislikte sterkt og det var noe jeg ønsket å gjøre noe med. Det å se og høre høre om folk lidelse som resultat av sultkatastrofer, krig eller jordskjelv plaget meg allerede som syvåring. Jeg forsto aldri hvorfor jeg var heldig og andre ikke. Men så fant jeg hatet Norge. Islamhatet. 

Det var en merkelig opplevelse, for hele min barndom var jeg omgitt av ulike mennesker som viste respekt, kjærlighet, forståelse og åpenhet på tross av andre menneskers ulike bakgrunner. Jeg forsto ikke ordentlig før i  2011, at det er noen der ute som vil meg vondt uten å kjenne meg. Og jeg har ikke kunnet gjøre så mye med dét. Det er synd at noen der ute ønsker å ta livet av meg fordi jeg er muslim, av oss, av andre medlemmer av den selvsamme menneskeheten.

Men det er nok nå. Vi skriver 2020, og jeg skal ikke lenger være taus.

Jødehat i ny innpakning

Min livsopplevelse er at det er mye rasisme i Norge, men at mange opplever ubehag ved å prate om det. Hvorfor er dette tabu? En mulig forklaring er at vi liker bildet av Norge som det snille landet med olje og fisk. Men bak olje og fisk rommer vi også rasisme, islamhat, psykiske lidelser og fattigdom. Det er mindre behagelig, men dette er også én av sannhetene i landet som år etter år scorer i toppen av rangeringene om lykke, trygghet og økonomi. Derfor må vi snakke om det.

Og ja, mange snakker om temaet – det ser vi gjennom stigmatiserende kommentarer fra politikere og i sinte Facebook-debatter. Men hvor mange forsøker egentlig virkelig å forstå, å føle kjærlighet for noen som oppleves som ukjente? Hvor mange tar virkelig denne delen av saken til seg? Hvor mange forstår på dybden at jeg kan være akkurat like liten og redd, eller glad, som en hvilken som helst annen person – selv om jeg er muslim?

Mange har dannet seg et bilde av hvordan en muslim er. Noen tenker på hijab som kvinneundertrykkende, mens andre forbinder hijab med terror. Jeg vil mene at ingen av de to retningene har kunnskap om islam og derfor ingen anelse om hva en muslim er. Det er en haug med misforståelser og fordommer. Og dette ser vi i dag i verden, at mange muslimer blir spyttet på, diskriminert, knivstukket eller drept på bakgrunn av sin tro. Og alt dette tegner et bilde av mangel på kunnskap, respekt og forståelse.

Det er ubehagelig å måtte vedkjenne, men alt dette er jødehatet på nytt, men denne gangen er det en annen religion som er i søkelyset. Jødehatet som vi ikke skulle glemme, som framtidige generasjoner skulle lære av. Hvor har empatien, samvittigheten og hjertet blitt av?

Gi slipp på fremmedfrykten – det gir livskvalitet

Islam er i søkelyset, og er tilsynelatende en religion hvis følgere ofte er utsatt for hatkriminalitet. Vi lever nå i et samfunn hvor det er normalt at vi muslimer, eller  innvandrere generelt, blir diskriminert på skolen, i arbeidslivet, i den offentlige debatt og i hverdagen ellers. 

Og det er rart, for jeg kommer aldri til å forstå at noen kan være redd for meg som selv er veldig mørkeredd. Eller frykte hodeplagget mitt. Hvorfor behandles vi slik? Hvorfor er det en kontinuerlig hets mot oss kun fordi vi er muslimer? Jeg forstår ikke hva som er farlig ved meg. At jeg bærer et hodeplagg? At jeg går på skole? At jeg jobber? At jeg har en mørkere farge på huden enn deg? Noen ganger skulle jeg ønske at folk var blinde. 

Mange muslimer er engstelige for hatkriminalitet som sprer seg og enkelte lever i frykt og er redde for retningen hatet i samfunnet tar. Det er ikke bare snakk om nå at folk sitter og gjemmer seg bak tastaturet og skriver grusomme kommentarer, de går også fysisk til angrep på uskyldige muslimer. 

Kjernen er at man ikke ønsker å gi hverandre en sjanse fordi man er skeptisk til det som er fremmed eller annerledes. Men så lenge vi stort sett har de samme verdiene og en felles opplevelse av hva vi setter pris på i livet, er det dette som burde være viktigst og vektlegges. Ikke hvordan en velger å kle seg. Jeg skulle virkelig ønske at vi kunne gi hverandre en sjanse, før vi dømmer. På den måten skjønner vi veldig fort at vi er mer enn hudfarger og hodeplagg. Det vi har inni oss er det fantastiske, og når vi tør å nærme oss dette, vil vi oppleve at mange problemer mister relevans.   

For vi muslimer er stort sett som mange andre, og i tillegg tilhører vi en religion som betyr mye for oss. Er ikke det en fin tanke, å tro på noe som er større enn seg selv?

Beskyldningene som ikke hjelper på integreringen

Mens vi jobber videre med å møte hverandre, uavhengig av hodeplagg og religioner, har vi fortsatt politiske partier i Norge som gir frykten ny næring. Næring til hat, når vi egentlig bør fokusere på å forstå, lære, respektere og vise kjærlighet. Som muslimer blir vi, direkte eller indirekte, fortalt at det er vi som er hovedproblemet. Det er vi som må tilpasse oss, ta av oss hijaben, integrere oss. I mellomtiden får de som vil ta våre liv operere relativt ubemerket.  Dette vanskeliggjør ønsket om sameksistens.

Politikerne i disse partiene lager problem etter problem for oss, og vi må stadig bevise at vi ikke er som de tror vi er. At vi ikke blir tvunget til det ene og det andre, at målet ikke er å bli terrorist. 

Er ikke det en fin følelse, altså å tro på noe som er større enn en selv, en mening med livet?

Men vær så snill og la oss være i fred. Bruk tiden deres på noe fornuftig, som å hjelpe folk som for eksempel er ofre for barnefattigdommen i landet eller gå og finn løsninger på de økte forskjellene i landet,  istedenfor å spre kvalme og kaos i samfunnet gjennom frykt og hat.

Har dere noensinne tenkt over hvordan deres handlinger påvirker og skader? Hver eneste dag sitter jeg med hamrende hjerte og venter på når neste stygge angrep på muslimer kommer. Det føles som om de vil såre oss med vilje, de vil fremstille oss som patetiske og udugelige mennesker og at det er noe galt med oss, at vi må endres, selv om jeg følger samfunnets lover og regler. 

At en mor eller far velger å reise til et krigsherjet land, bør ikke gå utover deres barn. Og at dere påstå at foreldrene har valgt å ta med seg barnet dit, synes jeg er helt forkastelig. Barna skal ikke lide under foreldrenes handlinger. Skal disse beskyldningene, og en lang liste andre, liksom være ledd i integreringen? 

Tenk litt over dette:

For at flest mulig skal kunne ta del i den viktige utviklingen som følger når vi gir slipp på fremmedfrykten, kan det hjelpe med et par tankevekkere. 

Derfor ber jeg deg tenke over følgende:

  • Vi må følge prinsippene rundt likeverd. For eksempel bør en kriminell handling ha samme verdi uansett hvem den begås mot. I dag blir enkelte drapsmenn kalt psykisk ustabile, mens andre kalles terrorister. Det gir et skjevt bilde av virkeligheten. Er en mann som sprenger seg selv i lufta på T-banen i London terrorist, vel, så er også en mann som skyter uskyldige barn og unge på Utøya, eller dreper muslimer i en moské terrorist. 
  • I Myanmar og Kina foregår etnisk rensning mot muslimer, og de drives på flukt. Dette er forbrytelser mot medlemmer av menneskeheten, på lik linje med andre, og bør tas på alvor – for at også muslimer skal kunne føle seg trygge.
  • Kamp mot muslimske terrorister er viktig, og dét er også kamp mot nynazistiske terrorister. Begge trusler må tas på alvor – også når terrorister tar seg inn i moskeer og begår drap. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor forferdelig det er at man er på vei for å be til Gud i hans hellige hus, og så blir drept mens man ber. Dette kunne også skjedd i saken der en terrorist tok seg inn i en moske i Bærum og skjøt rundt seg. I ettertid vet vi at norske myndigheter ikke tok saken så alvorlig som de burde ha gjort. 
  • 22. juli er også verdt å  merke seg. Unge mennesker var på Utøya for å kjempe for solidaritet og inkludering, slik at man skal få lov til å være den man er. De ble også ofre for ideen om at trusler fra muslimer overgår alt annet. Dette må vi endre. 
  • Politikere og debattanter: Jeg er lei av diskusjoner om hijab nå. Det er bortkastet tid. Legg heller energi i å skape trygge og rasismefrie omgivelser for alle, enten de bærer hijab eller ikke.

Bekjemp din egen frykt

Jeg synes det er fint at vi er litt forskjellige i, og at alle får en mulighet for å være seg selv og velge sin vei. Hva slags verden er det vi lever i hvis vi alle skal være tvunget til å følge samme vei?

Fokuset nå bør være på  hvordan vi som et samfunn skal forebygge og bekjempe hat. Dette arbeidet starter med å gjøre seg til venn med det ukjente – selv om det kan være litt skremmende.