– Mennesker skaper nettverk av solidaritet når de må, og det er betryggende.
Foto: Pixabay
Når de som ellers skal beskytte oss svikter, er det godt å ha nettverkene som er basert på gjensidighet, Disse gir håp, skriver Torvald Therkildsen.
17Shares
Torvald Therkildsen

Jeg var nylig på besøk hos min lillebror i Stavanger. Han bor i en hybel der det er store mengder internasjonale studenter. Jeg kom i snakk med et par av dem, og kunne ikke la vær med å bli utmattet av historiene de fortalte om sine hjemland. Særlig sørgelig var det å høre en ung mann fra Libanon sørge over hjemlandets korrupsjon og den tragiske eksplosjonen. For mange land ser ut til å ha blitt kakistokratier: land som er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.

Når de som skal beskytte oss svikter

Under kriser som koronapandemien har det blitt utvetydig at mange av de institusjonene som verdens mest sårbare henvender seg til for hjelp ikke evner annet enn å øke sin allerede urettmessige makt. I Ungarn og Russland har despoter misbrukt pandemien til å tilegne seg totalitær innflytelse, og i Polen blir lhtb-personer etterfulgt av et stadig mer totalitært regime.

Så hvem skal en gå til når de som lovet å beskytte oss misbruker makten de har blitt tildelt, og særlig når mange av oss sårt trenger hjelp?

Mobilisering på eget initiativ

Ser en forbi tyranner og korrupte systemer, finner en håp. Der stat og offentlige institusjoner har sviktet de svakeste, finner en gjerne solidaritet i sine medmennesker.

Først leste jeg meg opp på den utrolige altruismen til libanesiske borgere. Dagen etter eksplosjonen i Beirut strømmet hundrevis av mennesker til hverandres unnsetning. Mat ble delt ut, rørleggere tilbød tjenestene sine gratis, og sosiale medier var fylt til randen med tilbud om husly etter at 300 000 mennesker var blitt hjemløse over natten. 

Så leste jeg om Storbritannia, hvor en gruppe med frivillige lanserte Mutual Aid UK, et landsdekkende nettverk av frivillige som i lokalsamfunn organiserer seg uten stat og offentlige institusjoner for å støtte nasjonens vanskeligstilte. De tilbyr mathandling og emosjonell støtte til de som sliter med ensomhet.

Gjensidighet kommer gjerne til overflaten under kriser der mennesker skjønner at vi selv må ta ansvar 

I USA har solidaritet og nestekjærlighet som praksis blomstret under pandemien. Mutual Aid Hub lister hundrevis av unike nettverk som alle opererer frivillig i USA for å hjelpe de mest sårbare, og 59 av dem er i New York. Bed-Stuy Strong-nettverket alene har 3000 medlemmer som driver pengerulling for å finansiere innkjøp av mat til de som har mistet jobben sin under pandemien. 

I Polen har et nettverk med bestemødre, av alle ting, koordinert aktivisme og støtte til lhbt-personer og etniske minoriteter som i stadig større grad blir forfulgt og satt utenfor samfunnet av den ultrakonservative regjeringen. 

Håpet i gjensidigheten

Denne responsen finner vi over hele verden, og den baserer seg på det noe konstruerte begrepet mutualitet, eller på et mindre teknisk språk, gjensidighet. Fenomenet er best forklart av den russiske filosofen Peter Kropotkin. Kropotkin brukte begrepet på 1800-tallet for å kritisere sosialdarwinister som mente at menneskets naturlige instinkt var konkurranse og at det er den «sterkeste rett» som gjelder. 

Konkurranse er nødvendig for å avgjøre biologisk tilpasning, men en må ikke glemme at samarbeid – gjensidighet – er minst like viktig. Gjensidighet kommer gjerne til overflaten under kriser der mennesker skjønner at vi selv må ta ansvar for våre naboer og medmenneskers velvære. Dette så vi etter orkanen Sandy i USA og ved Grenfell-brannen i London. Og disse tilfellene viser hvor nestekjærlige og solidariske mange av oss rent faktisk er. 

Det er lett å bli utmattet av tragedier. Men pandemien har også fylt meg med et håp. I en verden som er preget av kaos, springer det man på norsk kanskje kan kalle mutualitetsnettverk frem og hjelper de som er sårbare. Og det inspirerer og gir håp.