– De færreste er interessert i bindestrekene dine eller din ‘kulturelle kompetanse’ i forhold til et eller annet fjerntliggende land som du eller dine foreldre har flyktet skråstrek flyttet fra, skriver Asle Toje.
Foto: Illustrasjon, Pixabay
Jeg skulle ønske at det ikke var slik, men å markere avstand til det norske samfunnet er en taperstrategi, skriver Asle Toje.
624Shares

Ervin Kohn, Nestleder Antirasistisk Senter, svarte i Utrop den 22. august på mitt Utrop-innlegg fra den 17. august. Det var gildt, for han er en forbilledlig samfunnsdebattant, rimelig og nyansert; høflig og avdempet. Han er forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo og er en fredsommelig mann. Det er like overraskende hver gang han tyr til folkemords-retorikk i en diskusjon hvor det åpenbart ikke hører hjemme, litt som å bruke gasshorn i et familieselskap. Men ta det ikke ille opp. Dette er god tone i antirasistiske kretser. 

«Den som lar seg assimilere, frivillig eller ufrivillig, visker bort sin egenart, deler av sin identitet», skrev Ervin Kohn den 22. august.
Foto : Faksimile, Utrop 22.08.2020

Sosial, økonomisk og kulturell likhet en fordel

Det er ulike måter å streke opp motsetningen mellom Kohn og meg. Litt forutsigbart snakker han om den fæle arven etter assimilering av samer i Norge og jeg kunne kontre med at den svenske multikulturelle ‘lapp skal være lapp’-politikken trolig gjorde større skade på samene som gruppe i Sverige. Slik kunne vi beveget oss over hele spillebrettet, mens Kohn klager over storsamfunnets overgrep mot ulike grupper, vil jeg påpeke bevisste overdrivelser og søken etter offerstatus by proxy.

For de som ikke har tid til å lese kronikkene, er uenigheten denne; Jeg mener at det er en grunn til at verdens mest omfordelende og utviklede velferdsstater har utviklet seg ett sted i verden, i Skandinavia – og at dette kommer av en stor grad av sosial, økonomisk og kulturell likhet. Jeg påpekte at det er klokt for innvandrere å assimilere seg. Individuelt fordi, det åpner for rask oppadgående sosial mobilitet; og som gruppe fordi velferdsstaten som mange innvandrere har stor nytte av trolig ikke vil vedvare i et samfunn der grupper som angår hverandre ikke omgås hverandre.

Lite lønnsomt å markere avstand til det norske samfunnet

Kohn mener at mangfold er en styrke. Han har god ryggdekning, siden dette gjentas i utallige motto fra EU til Benetton til Nancy Pelosi. Dessverre blir ikke slagord sannhet av å bli gjentatt. Han mener innvandrere reduserer seg selv ved å bli norske, som jo er trist å høre for en nordmann. Kohn advarer mot assimilering og mener innvandrere bør ha bindestreks-identiteter når det passer dem. Omtrent slik den indiske innvandreren som er pågrepet for å ha solgt statshemmeligheter til Russland ville vært indisk-norsk om han vant en pris, men nå som han er forbryter, er han norsk uten bindestrek. 

Den assimilerte, suksessrike innvandreren advarer andre innvandrere mot å assimilere seg… 

Jeg kommer med litt dårlige nyheter: Det er ikke så enkelt. Det norske samfunnet er ikke et koldtbord. De færreste er interessert i bindestrekene dine eller din ‘kulturelle kompetanse’ i forhold til et eller annet fjerntliggende land som du eller dine foreldre har flyktet skråstrek flyttet fra. Jeg skulle ønske at det ikke var slik, men å markere avstand til det norske samfunnet er en taperstrategi. Oslo segregeres i FFW-tempo. Innvandringen har oversteget befolkningens integreringskapasitet i mange år nå.

En typisk norsk diskusjon

Det var derfor jeg var så tydelig. For de som ikke har lyst til å bli sittende igjen i underklassen, er det smarteste å bli så norske som de bare klarer. Og jeg fortalte at problemet med å ha venstreradikale talsmenn, er at deres verdensbilde avhenger av at du er på bunnen. Dersom du lykkes, er du et tegn på at de tar feil. Veien bort fra dette må du gjøre selv, litt som Rocky trener til en kamp. Lese norske bøker, øve på sosial interaksjon med nordmenn,  lære deg dialekt og kvitte deg med sosiolekt; mens du hele tiden må vri deg unna kulturen som finner samhold gjennom å holde hverandre nede.

Diskusjonen mellom Kohn og meg er svært norsk. Den assimilerte, suksessrike innvandreren advarer andre innvandrere mot å assimilere seg: Han er nostalgisk for sin oppvekst i Groruddalen, som han har forlatt og så visst ikke vil flytte tilbake til. Han vil aldri erkjenne at det er bindestrekene som gjør at det trolig ville være farlig for ham som jøde å bosette seg der han vokste opp. I Norge er det mye som ‘sier seg selv’ og derfor  sjelden sies. Til innvandrere er underteksten i denne diskusjonen: Ikke gjør som Ervin sier, gjør som Ervin gjør.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.